Et slag i ansiktet

Jim Carrey har satt igang en ny debatt om hvor mye vold det er greit å vise på film.

TREKKER SEG: Jim Carrey var på vei mot et comeback i rollen som Colonel Stars and Stripes i oppfølgeren til hitfilmen «Kick-Ass». Nå har han trukket seg fra alt promoarbeidet for filmen, med begrunnelsen at han ikke føler han kan gå god for filmens nivå av vold etter massakren på barneskolen Sandy Hook i fjor. Foto fra filmen.
TREKKER SEG: Jim Carrey var på vei mot et comeback i rollen som Colonel Stars and Stripes i oppfølgeren til hitfilmen «Kick-Ass». Nå har han trukket seg fra alt promoarbeidet for filmen, med begrunnelsen at han ikke føler han kan gå god for filmens nivå av vold etter massakren på barneskolen Sandy Hook i fjor. Foto fra filmen.Vis mer
Kommentar

«Kick-Ass 2» skulle bli Jim Carreys comeback. Kongen av nittitallskomedie har de siste årene hatt en mekanisk karriere bestående av slitne samlebåndproduksjoner. Så takket han ja til rollen som Colonel Stars and Stripes i oppfølgeren til «Kick-Ass», den ironiske og gladvoldelige metasuperheltfilmen fra 2010, og ga seg hen til yngre og mer edgy filmfortellere. Det virket som et godt trekk.

Men nå nekter Carrey å promotere filmen. Skuespilleren er en forkjemper for større våpenkontroll i USA, og viser til massakren på barneskolen Sandy Hook i fjor når han skriver på Twitter at «jeg kan ikke lenger stå inne for dette nivået av vold». Produsenten er i sjokk og viser til at filmen er fiksjon, og at å spille i den ikke signaliserer at man aksepterer virkelig vold.

Diskusjonen om hvor mye vold på film som er for mye, er vanskelig. Det er et spørsmål om grad, og grensene er vanskelige å trekke opp. Ingen er mot vold på film per se. En vesentlig side av actionfilmopplevelsen er at den tillater publikum å oppleve spenning uten egentlig å være i fare. De færreste mener for eksempel at James Bond-filmene, med sine trusler om ubehagelige endelikt og sine slemminger som segner pent om etter å ha blitt truffet av usynlige kuler, ikke burde vært laget. Og så er det dypfølte verdier og personlig smak som styrer på hvilket punkt man reagerer på filmer som er mer eksplisitte.

Det finnes en type filmer som er fulle av overdrevet, stilisert vold, som «Kick-Ass» og Quentin Tarantinos senere verk, som vekker en ekstatisk reaksjon i deler av publikum. Det er som om de blir litt høye på blodsutgytelsen. Dette er filmer som i direkte eller indirekte er hevnepos, der heltene konfronterer skurkene og gir dem inn. Kan hende har de en rolle å spille i samfunn der hevnlyst ikke er en akseptert følelse, der det ikke er noe sted å leve ut behovet for å ta igjen, knapt nok for å snakke om det. De som ikke kjenner på dette behovet, reagerer med avsky, og Carreys utspill er en påminnelse om at glorifisering av vold på film er så vanlig at kritikere og bransjefolk er blitt blaserte, og at det at noe er fiktivt eller ironisk kanskje ikke bør gi fritt leide til å vise hva det skal være.

Men det finnes langt mer problematiske filmer enn «Kick-Ass». Og i de mange årskullene som er vokst opp med filmvold som underholdning er det en mikroskopisk andel som lar seg inspirere til å sette volden ut i livet - og de sjeldne tilfellene var antagelig på utkikk etter inspirasjon i usunn grad. Det ville vært klokere av Carrey å takke nei til filmen i første omgang - eller ivareta sine profesjonelle forpliktelser når den først var laget, og så bruke mer tid og krefter på den gode sak han har valgt seg: Å jobbe for å begrense virkelige våpen som tar virkelige liv.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.