SVAKE PREMISSER: Rettspsykiater Torgeir Husby (t.v.) lytter til rettspsykiaterne Terje Tørrissen og Agnar Aspaas som forklarte seg mandag 18. juni. Til høyre: Rettspsykiater Synne Sørheim. I bakgrunnen: Fagdommer Wenche Elizabeth Arntzen og Arne Lyng. «Håpet er at dommerne er i stand til ikke bare å vurdere konklusjonene, men også premissene for dem,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpix
SVAKE PREMISSER: Rettspsykiater Torgeir Husby (t.v.) lytter til rettspsykiaterne Terje Tørrissen og Agnar Aspaas som forklarte seg mandag 18. juni. Til høyre: Rettspsykiater Synne Sørheim. I bakgrunnen: Fagdommer Wenche Elizabeth Arntzen og Arne Lyng. «Håpet er at dommerne er i stand til ikke bare å vurdere konklusjonene, men også premissene for dem,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Vegard Grøtt / NTB scanpixVis mer

Et slag om tvilen

Sørheim og Husbys mangel på tvil svekker rapporten deres.

Rettssaken mot Anders Behring Breivik er over. Det gjenstår for dommerne å komme fram til en overbevisning om han skal dømmes ansvarlig for handlingene, eller om de var forårsaket av sykdom. De vil tvile seg fram til en konklusjon. De eneste som synes å vite med full sikkerhet svaret på spørsmålet er Synne Sørheim og Torgeir Husby. De er ikke i tvil. Mannen er syk, og har vært det lenge.

Husby ble intervjuet i Dagsrevyen 24. juli i fjor. Da ble han spurt om hva som kunne få et menneske til å gjøre slikt. Husby framhevet at «en av grunnene kan være at man er psykotisk … andre forklaringer kan være rus … og en gruppe mennesker uten noen av disse årsakene kan også begå denne type handlinger». Om tilregnelighet uttalte han at i «utgangspunktet så vil mange tenke at denne personen er tilregnelig, men slem eller ond eller et eller annet sånt. Det som er viktig fra et rettspsykiatrisk ståsted er å ta tak i det som er av forestillinger, vrangforestillinger for å finne ut når en forestilling er en vrangforestilling, når har man forlatt det normale forestillingsverden og begir seg over i en verden som må regnes som sykelig.»

Allerede to dager etter tragedien, før utnevnelse som sakkyndig, koblet altså Husby vrangforestillinger direkte til sykelighet. I det videre arbeidet har han og Sørheim gjort et poeng av at de ikke har vurdert forestillingene i perspektiv av den konteksten Behring Breivik har fungert. De har vurdert ham mer eller mindre isolert, øyensynlig med basis i deres egen oppfatning av hva den «normale forestillingsverden» er.

Alle som har lest manifestet vil se at det ikke er vanskelig å klassifisere store deler av ytringene som fullstendig fjernt fra hva man kan kalle en normal forestillingsverden. Men alle som kjenner litt til miljøet og tankeuniverset disse meningene kommer fra, vil vite at det som sett utenfra sett er vrangforestillinger, vil innenfra sett være normale. Psykiaterne har lagt som premiss at det er deres egne normer og eget normalitetsbegrep som danner bakteppet Breivik skal belyses mot. Da har de uten særlig spor av tvil vurdert ham som syk.

Vitenskapelig metode består grunnleggende sett av å framsette en hypotese, en utgangsantakelse, som en deretter jobber systematisk med å avkrefte eller bekrefte. I essens innebærer prosessen en gradvis fjerning av tvil.

Noen ganger er man fullstendig og oppriktig overbevist om at utgangshypotesen er riktig. Dette kan skape en forutinntatthet som gjør at bekreftende observasjoner overspilles og de observasjoner som underminerer hypotesen nedtones. En slik bias kan også føre til at man antar premisser, utgangspunkt, som gjør at sannsynligheten øker for at hypotesen bekreftes. Med selektiv utvelgelse av premisser og overdreven tillit til at deres opprinnelige antakelse var rett, kan ulike personer komme til ulike konklusjoner på samme objektive grunnlag. Oppgaven er derfor å gå inn i problemstillinger og søke både bekreftelse og avkreftelse.

En tviler seg altså gjerne fram til kunnskap, fordi det skaper en kritisk distanse og selvkritisk holdning, og bidrar til at en unngår å bevisst eller ubevisst tillate bias å påvirke konklusjonene. Tvil underveis i prosessen er sentralt. Husby og Sørheim tviler derimot ikke, sikre på at de har rett og at andre tar feil. De er så sikre at de under rettssaken angrep tvilerne, og følte seg anklaget da spørsmålene ble for pågående.

Noen mener tilsynelatende at denne absolutte selvtilliten i seg selv bygger tillit og gir konklusjonene økt tyngde og troverdighet. Mindre fokus er satt på om dette skulle innebære en mindre åpen holdning til funn som skulle motsi hypotesen om at Breivik er syk. En indikasjon er at de har ignorert den konteksten så mange andre mener er sentral: den politiske. Det symboltunge, hatfylte, virkelighetsforvrengende miljøet med ytterliggående ytringer, miljøet hvor Anders Behring Breivik har agert i årevis. Det vi leser i manifestet som underlige forestillinger om borgerkrig og sivilisasjonskamp, er i dette miljøet mainstream.

«Vi har ikke vurdert det politiske budskapet, vi har vurdert medisinen,» sa Sørheim i retten. Men de har vurdert det politiske budskapet: som vrangforestillinger, fra eget ståsted. De har vurdert Breivik opp imot hva de selv mener er normalt, og unnlatt å sette seg inn i hva som er normalt for et betydelig antall andre, i Breiviks verden, blant hans meningsfeller. Om neologismene, som likevel ikke er det, sier Sørheim: «Dette er ord som brukes på en for oss uforståelig måte, og inntil de blir forklart, holder vi fast ved det og mener de er forankret i vrangforestillinger.» Det er Sørheim og Husby sin begrepsapparat Breivik skal vurderes mot - ikke den ekstreme subkulturen spekket med referanser fra middelalderen, ansett som Europas store periode. En dags studie av et sentralt nettsted ville gitt et godt bilde, men da måtte en selv søkt kunnskap egnet til å skape tvil - ikke bedt om å få den overlevert av andre.

Det er vanskelig å se at en slik reduksjon av problemet ville slått an dersom det hadde vært et vitenskapelig arbeid. Om et sentralt premiss for arbeidet ble angrepet og kandidaten selv angrep de som stilte spørsmålene, ville det ikke skapt tillit. Det ville ført til mistanke om at kandidaten var fastlåst og ikke utøvde selvkritikk. Om et tilstrekkelig sentralt premiss falt ville også konklusjonene falt. Et underminert arbeid kan ikke lenger vektlegges, uten bidrag til verken tro eller tvil.

Dette ville skjedd uansett hvor bastant og selvsikkert kandidaten kommuniserte. På et punkt kunne det blitt ansett som hybris, en urokkelig tro på at egne meninger er de eneste riktige, upåvirket av motargumenter.

Dommerne skal konkludere om Anders Behring Breivik er ansvarlig for sine handlinger eller om han er syk. Aktor mener at rapporten til Sørheim og Husby i seg selv skaper nok tvil til at han ikke juridisk kan idømmes ansvar. Håpet er at dommerne er i stand til ikke bare å vurdere konklusjonene, men også premissene for dem. Faller premissene faller konklusjonene. Uten tvil.

Arnulf Hagen.
Arnulf Hagen. Vis mer