RØRENDE ENIGHET: Statsminister Erna Solberg (H) og Ap-leder Jonas Gahr Støre var ikke uenige om mye i arbeidet med ny skattereform.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
RØRENDE ENIGHET: Statsminister Erna Solberg (H) og Ap-leder Jonas Gahr Støre var ikke uenige om mye i arbeidet med ny skattereform. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Et slapt skatteforlik

De smertefulle, men nødvendige endringene i skattesystemet uteble i skattereformen.

Kommentar

Etter at Høyre og Fremskrittspartiet sa unnskyld for at de hadde flørtet med KrF og Venstre bak ryggen til Arbeiderpartiet, var det duket for skatteforlik.

Det skulle bare mangle. Til tross for mye bråk om formuesskatten og en svært uproff prosess fra Høyre, er de store partiene i norsk politikk rørende enige om hvilke endringer i skattesystemet som er nødvendige og hvilke det er klokt å holde seg unna.

Nå blir det Frp og Høyres jobb å forklare NHO og velgerne at de ikke fikk gjort mer med formuesskatten. Verre blir det for Ap som må forsvare at de gikk med på et kompromiss som kutter ytterligere i formuesskatten.

Enda vanskeligere blir det når valgkampen starter og Ap må overbevise velgerne om at det er skatteøkninger som er løsningen for norsk økonomi i 2017.

Det viktigste resultatet av forliket var kuttet i selskapsskatten fra 27 til 23 prosent. Det var en liten seier for Ap; regjeringen ville ha den ned med ytterligere ett prosentpoeng.

Et nært samlet fagmiljø støtter kuttene. Etter sist skattereform i 1992 fikk vi en lav selskapsskatt (28 prosent) sammenliknet med resten av Europa.

Nå har landene rundt oss kuttet i skattene i et forsøk på å tiltrekke seg utro kapital. Skal Norge få sin del av kaka må vi følge etter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange av de andre endringene som foreslås i skatteforliket er nødvendige tilpasninger til dette kuttet. Skatten på utbytte skal økes for å dekke opp for reduksjonen i selskapsskatten. Dette risikerer imidlertid å svekke tilgangen på kapital i norske bedrifter, slik blant andre professor Annette Alstadsæter har advart mot.

Men kuttes formuesskatten, resonnerer regjeringen, vil det kunne hjelpe på problemet. Ap på sin side fikk gjennomslag for å øke skjermingsfradraget, slik at den effektive utbytteskatten reduseres.

Mest oppmerksomhet har vært viet til striden om formuesskatten. Det holdt på å skjære seg helt da Frp og H sist uke forsøkte å få Venstre og KrF med på en konkurrerende merknad om å kutte formuesskatten på såkalt «arbeidende kapital» til null.

Kompromisset som nå er kommet i stand er mer i tråd med Ap's foretrukne modell, hvor alle formuesobjekter, med unntak av bankinnskudd og primær- og fritidsbolig, blir skattet til 80 prosent av verdien.

Det innebærer en tjue prosents reduksjon i formuesskatten på arbeidende kapital sammenliknet med i dag, og vil utgjøre et tap i skatteinntekter på over én milliard kroner.

Det vil bli brukt for alt det er verdt fra SV, som trakk seg fra forhandlingene fordi reformen i alle fall på kort sikt vil øke ulikhetene - om enn marginalt.

Ap på sin side vil forsvare forliket med at resultatet uten dem ville blitt en tilnærmet utradering av formuesskatten. De vil også forsvare seg med at både skattesatsene og bunnfradraget kan reverseres til tidligere nivåer hvis de kommer til makten i 2017.

Det samme kan sies om endringene i personskatten. Det er ingenting i forliket som forhindrer en ny regjering å øke skattebyrden til de med store inntekter og dermed sikre et mer progressivt skattesystemet. Dette kommer imidlertid med sine egne problemer.

Ap har kjørt regjeringen hardt på «de store skattekuttene til de rikeste». Fram mot valget kommer skytset til å bli rettet mot Jonas Gahr Støre selv. For nå som kuttene først er gjennomført, må Ap kunne sannsynliggjøre for velgerne at økte skatter på norske bedriftseiere er det økonomien trenger i en vanskelig omstillingsperiode. Det kan by på betydelige utfordringer.

Scheel-utvalget ble satt ned for å forhindre at utro kapital flyter til andre destinasjoner med mer gunstige skatteregler. Hovedsvaret på det var å redusere selskapsskatten. Men som Panama-papirene avslører, er det langt fra nok. Mye av arbeidet mot skatteunndragelse må gjøres internasjonalt.

Skatteforliket inneholder likevel flere nasjonale tiltak for å begrense muligheten flernasjonale selskaper har til å flytte penger til andre land. Her ligger Norge etter en del andre land, blant annet i mangelen på kildeskatter og i en alt for sjenerøs fradragsrett for renter.

Det viktigste med skattereformen er imidlertid det som ikke ble inkludert. Til tross for at Scheel-utvalget etterspurte en slutt på boligsubsidiene som driver opp boligprisene, øker terskelen for å komme inn på boligmarkedet og utgjør en betydelig overføring av midler til de som har mye fra før, ville verken regjeringen eller Ap en gang vurdere å kutte dem.

Er det én ting som er hellig i norsk skattepolitikk, er det boligsubsidiene som koster norske skattebetalere titalls milliarder kroner årlig.

Scheel-utvalget gikk også til frontalangrep på en hel rekke fradrag som uthuler skattesystemet og gjør det mindre effektivt. Eksempler er BSU, pendlerfradrag og foreldrefradrag. Heller ikke her turte partiene å foreta nødvendige kutt.

Det som skulle bli den største skattereformen siden 1992, endte med noen små endringer nesten alle partier var enige i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook