Et slikt kongsemne vil nye Norge ha!

Under Quart-festivalen ble en jente fotografert idet hun skjøv unna en fyr i blå genser. Dagen etter fikk hun se seg selv i avisa som «ukjent venninne» med en «kjærlig» hånd på kronprinsens arm. Piken avviste koblingen, og sa Haakon var for «streit og kjedelig» for hennes smak. Kanskje noen burde gi henne en bok i julegave i år?

Fredrik Wandrups «Haakon» er et etterlengtet korrektiv til de evinnelige medieoppslagene av ovennevnte type. Som forfatteren selv sier: «Det er knapt noen mennesker det skrives så løvtynne, tåpelige og fordummende historier om som de kongelige, særlig Kronprinsen og hans søster.» Man kunne legge til: Det er knapt noen det skrives så praktfulle og tanketomme bøker om. Vi står her overfor en liten nyskapning i den norske kongelitteraturen: En praktbok uten pomp, lett i tonen og frisk i ånden, skrevet av en outsider om en outsider. Med biografier om Jens Bjørneboe og Olaf Bull på rullebladet er Wandrup ingen opplagt hoffportrettør, men nettopp derfor i stand til å se kongsemnet (om vi kan si det slik) som en mann i en helt særegen og utsatt posisjon.

Kontrast

Det er jo nettopp kontrasten mellom personen og rollen som påkaller undring: En alminnelig og beskjeden gutt fra Asker utpekt til å bli nasjonens overhode og samlende symbol. Hvilken skjebne! Denne unge mannen skal før eller siden legemliggjøre det norske fellesskapet, gi selve fedrelandet et ansikt. Selv de sterkeste blant oss kan få Ronaldo-følelsen av mindre. Haakon har hatt et kvart århundre på å tilvenne seg sin skjebne, han inntar en tradisjonsrik institusjon, han har Grunnloven i ryggen, han vet at ordkonstellasjonen «Norges president» får selv en langhåret, hasjrøykende eksilforfatter til å grøsse på ryggen (faktisk «helt ned til rumpesprekken», røper Ambjørnsen) - men likevel. Haakon må vise seg verdig. Han må gjøre kongerollen til sin . Og det på betingelser som har endret seg betydelig siden hans oldefar gjorde norsk av seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mediefigur

«Folkets respons rettferdiggjør kongedømmet,» sier kronprinsen, og vet hva den avhenger av: «Det er media som gjør at folk får vite hva vi driver med, hva vi gjør, og hva vi sier.» I langt større grad enn sine forgjengere er den nye Haakon nødt til å være populær. Som mediefigur. Ingen regent kan miste jobben på grunn av dårlige meningsmålinger, men å besitte en trone i dagens mediesamfunn uten folkets - eller rettere sagt publikums - godvilje, er en ytterst utakknemlig oppgave. Bare spør hans britiske kollega.

Derfor er denne boka viktig, en aldri så liten eksamen i selvpresentasjon. Og prøven er muntlig. Gjennom mesteparten av boka møter vi kronprinsen i direkte tale, friere og mer ettertenksom enn noen gang før i offentligheten. Selv om etiketten ikke tillater tonen å bli uformell, slipper Haakon intervjueren inn på seg, og våger å formulere tanker og følelser som både er personlige og vanskelige å ordfeste. Vi blir kjent med en søkende, tvilende, spørrende ung mann som etter hvert har blitt sikker nok på seg selv til å betrakte sine egen grublerier med avstand og en smule humor.

Valget

Hadde Haakon hatt etternavn, ville han muligens vært militærnekter, studert filosofi eller litteraturvitenskap på Blindern, spilt i rockeband og vært aktiv i en alternativ filmklubb. Men prinsen har akseptert sin lodd, og gjort det til sitt valg . Han kommer neppe til å revolusjonere kongerollen, men bringer som privatperson med seg noen nye og litt «unorske» elementer, i tillegg til den obligatoriske militære og statsvitenskapelige ballasten. Vær så god - her er ti grunner til å glede seg til Haakons regenttid:
Mindre opptatt av sport, mer opptatt av kultur.
På dette punktet har Haakon arvet mer fra sin mor enn sin far. Kanskje kan han bidra til å sivilisere naturnasjonen Norge?

Leser lødig skjønnlitteratur. Det er ingen sensasjon at en oppvakt 25-åring leser Kafka og Dostojevskij. Men noen av oss tviler på at kong Harald og seilervennene hans noensinne har gjort det. Haakon er også i stand til å tolke klassikerne på sin egen måte - jf. hans utlegning av «Samfundets støtter» som han satte opp på gymnaset.

Liker abstrakt kunst. Ifølge moren valgte Haakon som 11-åring det «dypeste bildet av Kjell Nupen» da han fikk velge veggpryd til sitt værelse i kongeskipet. Som med rockemusikken verdsetter Haakon et kunstverk som treffer direkte, uten å måtte være «vakkert, pyntelig eller 'positivt'».

Tar pulsen på popkulturen. Haakons liste over favorittband og -regissører rommer navn som bare insidere kjenner. Det er et resultat av nysgjerrighet og entusiasme, ikke ønsket om å være hip. Det er noe forfriskende over en kronprins som trekker fram byens musikkscene som en grunn til å velge universitetet i Berkeley, som forsvarer voldsorgien «Natural Born Killers», og sier han «har lyst til å sjekke ut de tidligere filmene til Robert Altman».

Ønsker å delta. Haakon håper han kan bidra til å utvikle prosjekter innenfor kulturlivet, og ikke bare stille opp som snorklipper og festtaler. Kunne vi antyde operasaken som et mulig engasjement?

Kan kle seg. Haakon er ingen moteløve, men kler seg med henslengt soberhet. Ifølge sin mor er han opptatt av å kle seg pent, men også litt annerledes. I alle fall vil Haakon VIII komme til å avlive en misforståelse: Det er ikke nødvendig å se ut som et dass for å være folkekonge i Norge. Kritisk til norsk selvgodhet. «Alt er ikke så bra i Norge som vi liker å tro. Vi er på grensen til å være litt negativt nasjonalistiske,» sier vår neste monark. Han advarer mot å lage murer omkring et egoistisk Norge.

Opptatt av eksistensielle spørsmål. Fra barndommen av har Haakon utfordret sine omgivelser med vanskelige spørsmål om tilværelsen, og har beholdt den undrende og søkende innstillingen til livet. Han kunne gjort en jobb i verdikommisjonen.

Ser verdien av å tenke «negativt». I motsetning til rådende lykkefilosofi, dras Haakon mot konfliktene i dypet av menneskesinnet: «Jeg liker å grave meg ned i mørket for å finne lyset.»

Tør å skifte ut tanker. Mange nordmenn setter sin ære i å være tro mot egne fordommer til Dovre faller. Haakon er mer opptatt av å revurdere sine forestillinger, nå nye erkjennelser og holde debatten levende. Han bruker faktisk «inkonsekvens» som et honnørord.

Upretensiøs

Det er ikke sikkert vi greier å gi inkonsekvensen samme positive valør om vi vurderer «Haakon» som bok . De litterære virkemidlene - undertittelen som alluderer til Joyce, diverse epigrafer og sitater fra store diktere - blir litt utvendige i forhold til den ellers nøkterne behandlingen av kongsemnet. Strengt tatt er boka et lappverk. Wandrup pendler mellom intervjuer (også med søsteren og foreldrene) og mer eller mindre relevante essays (om kongelige i litteraturen, om mediedekningen, om studentopprøret ved Berkeley). Vi får detaljerte, men intetsigende interiørbeskrivelser fra kongeboligene, noen halvhjertede pliktløp (bl.a. om tidligere Haakon-konger) og de vanlige trivialitetene fra barndommen, avbrutt av klassiske hoffreporterklisjeer: «- Falt også prinsessen stadig ned og slo seg?»

Men dette er pirk. På en ledig og upretensiøs måte har Wandrup gitt oss innsyn i sjelslivet til en uvanlig kongelig, en likendes kar som har mer på hjertet (og i hodet) enn vi hadde grunn til å håpe på. Vi er alle rojalister i våre hjerter, og denne boka styrker oss i troen. Med Haakon som arvtaker kan landets mest anakronistiske institusjon gå framtida trygt i møte.