DEBATT: Sylvi Listhaug (Frp), innvandrings- og integreringsminister, under asyl og flyktningdebatt på Stortinget. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
DEBATT: Sylvi Listhaug (Frp), innvandrings- og integreringsminister, under asyl og flyktningdebatt på Stortinget. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Et smil av stål

Sylvi Listhaug er regjeringens mest viljesterke politiker. Hun vil ha rett, om det så er i strid med naturlovene.

Kommentar

Sylvi Listhaug er en politiker som smiler mye. Både med munnen, øynene og resten av kroppen. Hun øker utslippet av varme og nærhet når det blåser kaldt, og hun egentlig burde trippe forsiktig fram på den skjøre isen. Men slik er ikke innvandringsministeren. Listhaug blir ikke usikker om det faglige grunnlaget for standpunktene er svake eller fraværende. Hun viftet det vekk da 90 faginstanser uttalte seg negativt om forslagene til innstramming i asylpolitikken. Når rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottesen, står fram og sier det gjør vondt å se hvordan regjeringen misbruker forskningen, gjør det ikke noe inntrykk på Sylvi Listhaug. All verdens argumenter fra forskere og andre fagfolk spiller ingen rolle så lenge politikken er riktig. Det viktigste er å forandre verden, ikke administrere eller videreføre det andre har satt i gang. Som politisk type er Frp-statsråden både bulldoser og festning. Hun rydder terrenget, tåler en trøkk og er uimottakelig for kompromisser og skifte av posisjon.

At det blåser rundt Sylvi Listhaug er ingen tilfeldighet, eller noen konspirasjon igangsatt av politisk korrekte journalister. Hun vil ha det slik. I et nærgående portrettintervju i Morgenbladet bekrefter Listhaug at hun leter etter gode konflikter. Det får fram sakene og skaper den debatten hun trenger. Listhaug sier også at hun ikke har noen trang til å bli likt eller for å virke splittende: «Jeg er mer redd for å bli en politiker som tekkes alle. Det er nok av dem». Listhaug liker utforutsigbarhet fordi det gir noe å strekke seg etter. Passiv kontroll kjeder henne.

Da blir også den skråsikre holdningen mer forståelig. For Sylvi Listhaug er en politiker som ikke gir seg på tørre møkka. Selv om hun godtar at Erna Solberg er regjeringens sjef, får hun likevel fram forskjellene. Når de to opptrer sammen virker det som en studie i «good cop vs bad cop». Statsministeren legger vekt på å fremstå som varm og inkluderende, mens Listhaug er en konsekvent strammer. Det er stål i smilet.

Det er ikke åpning for tvil eller undring. Selv når Listhaug blir tatt i rene faktafeil, og det skjer nokså ofte, viker hun ikke. Hun forminsker feilen og blåser opp den politiske begrunnelsen. Til Morgenbladet sier Listhaug at hun «helt sikkert» har skiftet mening, f. eks. fordi hun er blitt overbevist av andres argumenter. Men hun kan ikke komme opp med ett eneste eksempel på en slik hendelse.

Sylvi Listhaug tilhører Fremskrittspartiets høyrefløy. Gjennom årene har hun markert en rekke kontroversielle standpunkter. Hun mener godhetstyranniet rir det norske samfunnet som en mare. Hun snakket om migranter på gullstol, men måtte vite at tusener druknet i Middelhavet. Listhaug er klimaskeptiker og mener det hele er et påfunn for å innføre flere skatter og avgifter. Kirken er gjennomsyret sosialistisk, og hun vil henge opp plakater som identifiserer seksualforbrytere. Om få dager skal innvandringsministeren delta på et stort stevne der lykke-kristendom, håndspåleggelse og helbredelse ved bønn er sentrale elementer.

Som statsråd er hun blitt mer påholden med sine mest kontroversielle, politiske ideer. Det er f. eks. påfallende at hun er forsiktig med å koble innvandring og politisk islamisme. Nå nøyer Listhaug seg med å bære gullkorset rundt halsen til enhver tid. Den minner om at FrP-politikeren egentlig driver en kulturkamp. Den har flere bestanddeler: Et konservativt kristent livssyn, liberalistiske økonomiske ideer og den etniske, norske velferdsstaten. Kanskje er det ikke så rart at tilhengerne hennes i mellom omtales som «listhaugianere», en slags fortsettelse av de rettroende bondeentreprenørene i Hans Nielsen Hauges lekmannsbevegelse tidlig på 1800-tallet.

Politikere av Sylvi Listhaugs type blir ofte beundret for sin prinsippfasthet og folkelige tale. Men fastheten virker vel så mye som ganske alminnelig stivsinn og manglende evne til å lytte til andre. Vi mer enn aner et snev av Prinsesse Vil Ikke. På den annen side bør ingen undervurdere Sylvi Listhaugs styringsevne. Hun får ting gjort. Samtidig er det dypt bekymringsfullt at innvandrings- og asylpolitikken nå styres av en sterk politiker fra ytterfløyen. Det gir Listhaug mulighet til å definere sentrale verdier i det norske samfunnet. At det skjer med Erna Solbergs og Høyres velsignelse, vil ikke bli glemt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook