Et smilets manifest fra en humorhistoriker

En personlig fortelling, vemodig, humrende og ærlig.

BOK: I 40 år var han Oluf. En nødvendig eksportartikkel fra Nord-Norge, blant annet nedover til oss arrogante søringene. Men, for all del, denne boka er ikke «Best of Oluf»-vitser.

Arthur Arntzen er ute med nennsomme, ærlige og humoristiske tilbakeblikk. Han er for lengst utnevnt til «humorprofessor» og han kan sitt fag. Om humorens vesen, uttrykk, tidsmoter, latterens historie, det humoristiske menneske og humorens framtid og mye mer.

OBS: Har forresten humoren ei spesielt lys framtid i et stadig kaldere samfunn? Den som ler, får se.

I mellomtida kan vi lese dette smilets manifest, for jaggu evner han å skrive om humor uten å bli påtatt morsom. Her er det substans (nei, for et moteord). Her er det ekte vare.

Mye å lære

Den tidligere pressemannen kommer fra skolen som utdannet dyktige og ærlige skribenter, de som kan kunsten å fortelle historie uten adjektivsyken. Noen av oss har mye å lære, veldig mye. Arthur skriver med vidd og brodd, likevel uten å bli enkel og personhetsende slem. Du blir glad og trist, trist og glad og begge deler. Han gir fine glimt fra oppveksten: «Humoren reddet meg så ofte, og det trengtes, for jeg hadde ei særdeles engstelig guttesjel.»

Han tar oss også med tilbake til morens tunge og vanskelig oppvekst. Hun havnet som 13-14-åring på en gård der hun ble satt til hardt hus- og gårdsarbeid i 10- 12 timer daglig: «Når gårdsfolket - eller {lsquo}herrefolket', som jeg velger å kalle dem - inntok sine måltider, hadde de ho mamma sittandes under bordet. De mata ho der med matresta som om ho var en hund.» Skillingsviser? Nope.

Litt satt

Ble ho mamma trist og innesluttet? Nei, hun ble unge Arntzens første og kanskje største inspirasjonskilde til det som seinere skulle bli hans varemerke, latterleverandøren.

Han er kanskje litt satt når den såkalte nye humoren skal settes under lupa, men pytt. God bok fra hedersmannen fra Bærum (spøk).