Et smykke

Debutanten Løes' lille smykke av en bok «Yoko er alene» er på sin unnselige brutalt-følsomme måte noe helt for seg selv - og litterært sett svært overbevisende.

Fortelleren, 16 år gamle Lone, er, som forfatteren selv, adoptivbarn. Hun bor med sin snille paps, sin fjerne, anorektisk-suicidale mutter og har en (norskfødt) storebrutter som er alternativ og student i byen og har en kjæreste med ett bein. Når han erter henne, lager han kineserøyne og kaller henne Yoko. Derav tittelen, for Yoko Ono er også mislikt og sær, som Lone.

Ellers digger hun Madonna som har føflekk på kinnet og Liv Ullmann med sine fyldige lepper og innoverblikk. Og ikke minst søster Milde som er nonne og ble intervjuet i avisa der hun sa at det viktigste var å elske. Boka er formet som brev til søster Milde, og her skriver Lone om Gud, om at hun klarer å slå stift, om skolen der ingen vil snakke med henne, og om at hun gjerne vil bli nonne for å kunne være alene, eller sykepleier, men det kan hun ikke fordi hun er sånn som liker å dra beina av edderkopper.

«Noe galt»

Dette «fordi det er noe galt med hue hennes, som om noe har falt ut og blitt borte, noe som har med innlevelse å gjøre». Ifølge moren er hun følelsesmessig skadd fordi hun er adoptert.

Og det er denne livsfølelsen Løes formulerer i sin debutroman. Små hint, som når moren forteller henne at hun har en tvillingbror i Korea - og hun bare fortsetter å tegne og lurer på om tegningen likner en ugle, en sommerfugl eller en feit dame med paraply. Mens hun seinere undrer seg over om tvillingbroren fryser. Eller når en gammel dame på gamlehjemmet kommer subbende mot henne og roper inn i øret hennes at hun er så flink i norsk.

Ballerina

Men hun sutrer ikke over sin annerledeshet, hun forsterker den, for eksempel ved å troppe opp med ballerinasko og ballerinakjole på elevaftener, mens hun bare fastslår overfor søster Milde at de andre ler. Og det er nettopp disse knappe meldingene, de tørrvittige konkret-barnlige absurditetene som er så særegne for boka. Som når hun drømmer om å finne seg selv i midten av en bok, «for eksempel på side 239». Eller når hun lurer på «hvorfor persille er et vakrere ord enn mark (...) og hvorfor sola skinner istedenfor å skåle med seg selv».

Her er også en iskald iakttakelse, en overraskende brutalitet som nettopp forsterker en følsomhet, som når hun mot slutten forteller at «For tre dager siden gikk mutter ut av døra (...) ned til vannet. (...) Jeg tror hun gråt. Jeg tror hun bar på en stein. (...) Imorra er begravelsen».

«Yoko er alene» er et lite smykke av en bok. En bok for hele familien, som det heter.