Et snerr av sannhet

Hari Kunzru er utropt til årets litterære nykommer av britisk presse. I dag verdenslanseres «Den uekte» i Norge, og du kan møte ham under Bokbadet på Rockefeller i Oslo.

Les også anmeldelsen Et ekte fortellertalent

LONDON (Dagbladet): Hari Kunzru ser ikke ut til å være det spor bekymret over all forhåndsjubelen. Vi møtes på en kafé i Brick Lane, gata på Londons østkant er en av 32-åringens favoritter. Mannen bak boka «The Impressionist», som på norsk har fått tittelen «Den uekte», er urban brite med indiske røtter.

- Du er allerede annonsert som øyrikets neste litterære løve?

Litt latter, og Hari demonstrerer med et snerr hvordan omgivelsene har tatt akkurat den beskrivelsen.

- Jeg har vært gjennom uker med venner som snerrer til meg. Om det skremmer meg? Nei, jeg forsøker å holde avstand til presseskriveriet. Hvis du tar det som bevis på hva du sjøl er verdt, ender du opp med store følelsesmessige problemer, mener forfatteren.

Utilgjengelig indre

Hari kler knallrøde vegger bedre enn folk flest. Over en urtete forteller han:

- Jeg var interessert i å skrive om en hovedperson hvis indre liv ikke er særlig tilgjengelig for ham sjøl. Pran Nath er en på mange måter udefinerbar fyr som drives gjennom tid og rom. Jeg er veldig imot den ideen at folk har en definert karakter, og kan se inn i hjertet og finne sine dypeste følelser. Jeg er interessert i det faktum at folk ikke nødvendigvis er tilgjengelige for seg sjøl i disse øyeblikk av selvransakelse.

Leseren blir tatt med inn i historien om Pran Nath omtrent i det øyeblikk han unnfanges. I India, tidlig i det forrige århundret. Handlingen males fram gjennom lag av møkk og silke, både bokstavelig talt og i overført betydning. Rase og sosiale spørsmål er hele tida underliggende drivkrefter.

Blandet rase

- Helt siden romantikken har vi hatt en idé om at karakterer, spesielt litterære, er om indre liv og sjel, ånd, hjerte. Dette lever videre i dagens terapikultur. Vi forventes å se dypt inn i oss selv, min egen erfaring er at dette ikke alltid er mulig. Jeg er interessert i at det å være en person er en mye mer komplisert affære.

- Du går tilbake i tid?

- Jeg bestemte meg for å skrive en historisk roman. Jeg interesserer meg for spørsmål som berører rase, vitenskap og kolonialisme, og hvordan dette virker på noen som er av blandet rase. Mye sto på spill da det britiske imperiet fremdeles fungerte, i begynnelsen av 1920-åra. Dette er trolig det siste øyeblikk i historien da noen kunne tro at det ville pågå for alltid. Ti år seinere visste alle hvilken vei det gikk. Pran er under enormt politisk og sosialt press og hans identitet er uklar: hvit eller svart, hersker eller tjener. Mens jeg skrev boka var jeg hele tida bekymret for hva det ville bety å skrive om en som ikke hadde disse bestemte trekkene. Han er alltid fraværende, i midten av begivenhetene. Han er et tomrom. Denne strukturen fascinerer meg.

Aldri helt hjemme

Hari vokste opp i en forstad til London, helt ut mot grensa til Essex. Båndene til India er tette.

- Først og fremst er jeg interessert i forholdet mellom India og Europa, spesielt Storbritannia. Det er den historien som har formet meg.

Min far er indisk, han vokste opp nord i India. Pran kommer fra et samfunn som i stor grad er basert på det faren min vokste opp i, og som jeg fremdeles er en del av. Hari forteller at på begynnelsen av forrige århundre var hans familie rike landeiere, ganske konservative hinduer.

- Følelsesmessig kommer boka fra min erfaring ved å vokse opp i en forstad til London. På de fleste måter føler jeg meg engelsk i atferd, og kanskje til og med slik jeg ser ut. Jeg var aldri helt hjemme i forstaden. Der var det ganske hvitt og homogent, jeg var alltid klar over at jeg var annerledes på grunn av hudfargen.

Hari har godt kontakt med den indiske delen av sin familie, og blir ertet for sin dårlige hindi. Han er også smertelig klar over hvor langt han er fra den.

- På mange måter er det å skrive boka et forsøk på å forstå den indiske siden av meg selv, og det var en unnskyldning til å lese masse om og reise i India. Jeg introduserte Afrika i boka fordi debatten om rasisme og kolonialisme ikke er så enkel at noen er undertrykkere og andre ofre. Forholdene er mye mer subtile enn som så.

Refusert av alle

Våren 1999 begynte Hari for alvor å skrive «Den uekte», hele tida har han også arbeidet som journalist. Både i magasinene Wired og Wallpaper, hvor han fremdeles er musikkredaktør. Dessuten har han skrevet for avisa The Guardian og bladet Time Out.

Som de fleste forfatterspirer har også Hari vært gjennom år med frustrasjon og slit.

- Jeg hadde tre år som «Posh Boy» på universitetet i Oxford, deretter bar det til arbeidsledighet i London. Dette var på begynnelsen av nittitallet, og tidene var dårlige.

- Jeg ville skrive, men ble refusert av absolutt alle da jeg sendte manuset til min første roman. I ettertid er jeg glad for at den aldri ble gitt ut.

- Jeg skrev ei bok nummer to også, den sendte jeg bare til ei, og var aldri helt fornøyd sjøl. Da hun sa den var søppel, lot jeg det være. «Den uekte» er faktisk min tredje roman, og jeg hadde bestemt meg for at den skulle være den siste.

Overrasket

Kunzru forsøkte seg som akademiker på ei tid da han var deprimert og følte seg mislykket som forfatterspire.

- Jeg begynte på universitetet igjen, Warwick denne gangen, og skulle ta master i filosofi og litteratur. Da gjorde jeg flere oppdagelser, den ene var at jeg definitivt ikke ville være en akademiker, men jeg fant nye ting rent intellektuelt. Jeg endte opp med å spasere rundt i korridorene og diskutere kunstig intelligens og nettverk. Slik kom jeg inn i Wired, og jeg begynte å jobbe som frilansjournalist.

- En million pund i lomma før boka er ute?

- Det er ikke sant. Jeg fikk en god avtale, de er helt ville etter debutanter her. Ingen var mer overrasket enn meg da alle begynte å oppføre seg som gale, sier en kledelig beskjeden debutant.

ALLE GODE TING ER TRE: <br>- Dette er mitt tredje forsøk på å skrive roman. Jeg har en stor samling med avslag. De fleste er på to linjer og betyr «dette gadd vi ikke engang lese, stikk, slutt å plage oss», forteller Hari Kunzru til Dagbladet.