KONGO: Tjostolv Moland og Joshua French handler om en forfatter som tar på seg et oppdrag fra en spillefilmprodusent og reiser til Kongo for å skrive et manus om de to dødsdømte norske fangene Tjostolv Moland og Joshua French. Foto: NTB scanpix / Stringer
KONGO: Tjostolv Moland og Joshua French handler om en forfatter som tar på seg et oppdrag fra en spillefilmprodusent og reiser til Kongo for å skrive et manus om de to dødsdømte norske fangene Tjostolv Moland og Joshua French. Foto: NTB scanpix / StringerVis mer

Anmeldelse: «Kongonotatene»

Et snirklete selvportrett av en norsk forfatter som kanskje var i Kongo, og kanskje ikke

En ikke helt vellykket reise til mørkets hjerte.

Som opptakt til høstens film «Mordene i Kongo», basert på boka av Morten Strøksnes, kommer filmens manusforfatter Nikolaj Frobenius med romanen «Kongonotatene».

Historien om Joshua French, Tjostolv Moland og drapet på sjåføren Abedi Kasongo er fortalt før, men dette er første gang den presenteres i romanform. Hva kan fiksjonen tilføre, spør Frobenius i teksten.

Frobenius’ forfatterskap har kretset rundt overskridelse og vold, og i så måte er han på hjemmebane. Prosjektet er en overskridelse av dokumentarformen til Strøksnes’ bestselger, uten at «Kongonotatene» framstår som særlig provoserende.

Filmmanus om Kongo

Romanen handler om en ung forfatter, en slags rufsete Ari Behn, som drar til Kongo for å skrive filmmanus om drapssaken i jungelen. Vel framme konfronteres han av tvil og skrivesperre. Hva er sannhet, undrer forfatteren, og hva er fiksjon?

«Som om jeg – uten å vite det – ville forestille meg at jeg skrev en sannhet utkledd som løgn, mens jeg i virkeligheten skrev en serie av løgner forkledd som sannhet.»

Det er, for å si det med Facebook, komplisert.

Notatene i tittelen viser til små lapper han mottar fra de to norske fangene, eller er det kanskje slik at han har skrevet dem selv? Alt blir snart svært usikkert i denne velkjente, men dunkle historien; grensen mellom forfatter og fanger blir utydelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Symbolikk

Han går inn i hodene deres, og finner, som Nietzsche, at stirrer du lenge nok i avgrunnen, vil avgrunnen stirre inn i deg. Forfatteren må til slutt konfrontere sitt eget mørke, som er knyttet til en voldshistorie fra ungdommen på Rykkinn, og til klasseangst og sjalusi.

I tradisjonen etter Joseph Conrads skjellsettende kortroman «Mørkets hjerte», er Kongo et indre landskap der sivilisasjon avsløres som et tynt ferniss over villskap. Det faktiske drapet på Kasongo blir symbol på aggresjon, jungelen et bilde på sinnets irrganger.

Tungt språk

«Kongonotatene» er en slags blanding av Barton Finks skrivesperre og brutaliteten i «Apokalypse nå», men hva romanen tilfører, er jeg usikker på. Som Conrad bruker Frobenius et bildeladet, tungt språk der all tings ugjennomtrengelighet og umulighet gjentas som refreng.

Frobenius’ argument for fiksjonen synes å være at den gir rom for tvil. I en verden av skråsikkerhet og journalistikk, kan romanen åpne for usikkerheten som er virkelighetens egentlige grunnbetingelse.

Men om tvilen iscenesettes med overdreven mystifikasjon og selvransakelse, er faren at virkeligheten, den slu jævelen, siger unna, og man sitter igjen med et snirklete selvportrett av en norsk forfatter som kanskje var i Kongo, og kanskje ikke.

.