Et solid rollespill - verken mer eller mindre

«Risen» mangler det lille ekstra.

|||SOM EN FØLGE av et skipsforlis, skylles du i land på en fremmed øy blant få overlevende. Uten klare mål, bortsett fra å finne ut hvilke dyr som biter og hva du kan bruke til å klubbe dem i hodet med, setter du ut på oppdagelsesferd.

Du finner raskt ut at øya er langt fra ubebodd, med fraksjoner av folk som kjemper over makt, territorie og gull. I midten av denne konflikten finnes mystiske templer, som har sprunget opp av jorden og inneholder både skatter og monstre.

Til tross for en noe sped begynnelse, engasjerer historien i «Risen» etter hvert. Og som en spirituell oppfølger til utvikleren Piranha Bytes' «Gothic»-serie, er forutsetningene lagt for et solid middelaldersk rollespill.

DET TAR IKKE lang tid før du vikles inn i historiens hovedkonflikt, samt en mengde valgfrie sideoppdrag. De eneste som peker på godt og ondt mellom konfliktens ulike parter er partene selv, noe som medfører at du selv kan bestemme hvilken sides sak du vil kjempe. Det være seg på grunn av hvem som lover de mest spennende belønningene, eller god gammeldags trynefaktor.

Hvis du i det hele tatt klarer å se forskjell på ansiktene deres, riktignok.

Med en handling som legger stor vekt på dialog mens kameraet fokuserer på den som snakker, er det slående hvor like alle ser ut. De syv første kvinnene jeg snakket med kunne vært samme person, bortsett fra en eller to ulike hårfarger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR I TILLEGG ansiktsuttrykk og animasjoner er stive og som oftest uavhengige av kontekst, hjelper dette lite på hvor spennende det oppleves å intervjue alle av øyas innbyggere.

Heldigvis er stemmene som akkompagnerer all samtale i spillet for det meste veldig godt levert, og gjør det enkelt å holde ut.

Enda heldigere er det at «Risen» byr på masse annet å foreta seg.

Å målløst utforske øya kan være underholdende nok i seg selv, og tross i at omgivelsene ikke på langt nær når opp til sjangerens visuelle standarder, er den tropiske settingen forfriskende.

Potensielle oppdagelser er spredt godt utover det middels store landskapet, og hvis kleptomanien melder sitt nærvær, er det flust av brukbare gjenstander og skatter å finne.

SKULLE EVENTYRLYSTEN derimot dempe seg, er det bare å dra frem stekepanna, smijernet eller andre redskaper for å utføre en rekke ulike arbeid, som alle kan produsere sårt trengte hjelpemidler.

1

Etter hvert som hovedkarakterens erfaringsnivå stiger, åpner det seg attpåtil et sunt utvalg av mer offensive områder en kan spesialisere seg innenfor. Disse rangerer fra listige ferdigheter som sniking og lommetyveri, til hvor versatilt du håndterer magi og våpen.

Og våpen trenger du, med fiender luskende bak hvert eneste hjørne.

DET SKAL NEMLIG IKKE være så enkelt for en stakkars skipbrudden. Å gå til kamp i «Risen» er utfordrende, og i utgangspunktet er det forfriskende å ikke bli servert fremgang på sølvfat i et spill som dette.

Å unngå døden handler i første omgang om å ikke bite over mer enn man kan tygge, og heller la for sterke fiender være til senere. Det gir en skremmende god følelse av at man ikke er trygg overalt, og utviklerne skal ha honnør for å ikke automatisk justere vanskelighetsgraden etter ditt nivå, som en har sett i lignende spill i det siste.

Like begeistret for utviklerne blir man derimot ikke når tap regelmessig skyldes mangelfulle designvalg.

FOR DET FØRSTE føles slåssingen noe tilfeldig. Det er så å si umulig å lese motstanderen, og du vet aldri når den vil parere eller dukke unna angrepene dine, for så å svare med en øks eller klo det er vanskelig å unngå.

Det føles som regel urettferdig, og for å unngå denne malplasserte gjetteleken, må en ty til den tidkrevende og kjedelige prossessen med å gjemme seg bak skjoldet sitt og innimellom stikke et våpen forsiktig frem, for så å gå rett tilbake i skilpaddemodus.

Verre blir det når en skal bekjempe flere fiender av gangen. Spillet finner det for godt å dynamisk gjette hvilken fiende du har lyst til å fokusere på, løst basert på hvilken vei du snur deg. Dette medfører en betydelig mangel på kontroll, og at en nærmest slenger musa i veggen for å kunne reagere raskt nok når en ulv du ikke har fokus på bestemmer seg for å flankere.

Man har mulighet til å angripe fra distanse, men jevne sammenstøt ender som regel i nærkamp uansett. I tillegg er dine egne evner til å parere og dukke unna altfor lite responsive til å belage seg på.

OM IKKE ANNET, så er den til tider urettferdige slåssingen i det minste et godt insentiv for å oppgradere hovedkarakteren og utstyret hans, så man kan stille med et visst overtak.

Og apropos hovedkarakteren - man kan dessverre ikke bestemme verken kjønn eller utseende på denne, og blir heller nødt til å se ut som en generisk kortklipt og mannlig protagonist.

Så lenge en trosser kampsystemets mangler, reiser dog «Risen» seg stort sett som det solide rollespillet det burde være, om enn litt uslipt.

Et solid rollespill - verken mer eller mindre

Det blir aldri noe mer enn det, men for de som har ventet på en mer verdig oppfølger til «Gothic 2» burde det være midt i blinken, og for alle andre rollespillfans kan det nok fungere som god underholdning mens man venter på kommende stortitler.