Et spill om vold

«Funny Games» er en rystende opplevelse, nesten et angrep på forstanden i sin nådeløse skildring av vold, omtrent uten å vise blod. Et sjeldent godt innlegg mot avstumpethet og forråelse.

Michael Hanekes film ble vist i Cannes i fjor med advarsel, og det er all grunn til å stålsette seg på forhånd. Ingen kan unngå å bli berørt av det bisarre dramaet på lerretet. Regissøren overrumpler seerens hode og mage med de spissfindigste midler - helt etter hensikten. I «Funny Games» tvinges du konsekvent over på ofrenes side. Skulle noen kalle dette en voldsfilm, er de helt på viddene.

Vi befinner oss i en velstående sommeridyll, dit Anna og Georg (Susanne Lothar og Ulrich Mühe) kommer med sønn for å feriere. Alt er fred og fordragelighet idet Peter (Frank Giering) kommer fra naboen for å låne egg. Han er usedvanlig klomsete, kommer seg aldri ut døra, og deretter entrer Paul (Arno Frisch) scenen og begynner å leke seg med fars golfkøller. Begge herrene er unge, dannete, hvitkledde, hvithanskede. De vil selvfølgelig aldri gå. Den lille familien befinner seg snart som gisler i en nervepirrende lek. Det går på alle sanser løs.

Haneke har på et vis utformet sin film som et spill. Iblant stopper han opp og henvender seg til seeren. På et avgjørende punkt, der handlingen kunne ha dreid i mer tradisjonell retning, spoler han forløpet tilbake.

Noen ser dette som en hevet pekefinger for å få oss til å forstå den gode moral. Det kan også sees som nødvendige pustehull i et pågående mareritt. «Funny Games» er en thriller som bryter med alle sjangerens regler. Enhver Hollywood-regissør med respekt for seg selv vil for eksempel skåne barn og dyr. Haneke tar ingen smålige hensyn.

Men vi ser altså svært lite av volden som utøves. Vi hører den desto bedre, med rikelig anledning til å studere ofrenes skrekk, avmakt og fornedrelse. Dessuten er dette et studium i bruk av virkemidler. Og filmen er i alle fall et spill med ditt mentale jeg, slik den utfordrer alle holdninger til voldens konsekvenser. De blir klinkende klare.

Noen har karakterisert «Funny Games» som en psykisk voldtekt. Etter min mening er den en usedvanlig god film om den likegyldigheten det er så lett å innta til den ofte umotiverte bruken av vold i film. En på alle måter spennende historie, for øvrig. Ta deg så endelig en støyt.