Et spill om vold

«Funny Games» er en rystende opplevelse, nesten et angrep på forstanden i sin nådeløse skildring av vold, omtrent uten å vise blod. Et sjeldent godt innlegg mot avstumpethet og forråelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Michael Hanekes film ble vist i Cannes i fjor med advarsel, og det er all grunn til å stålsette seg på forhånd. Ingen kan unngå å bli berørt av det bisarre dramaet på lerretet. Regissøren overrumpler seerens hode og mage med de spissfindigste midler - helt etter hensikten. I «Funny Games» tvinges du konsekvent over på ofrenes side. Skulle noen kalle dette en voldsfilm, er de helt på viddene.

Vi befinner oss i en velstående sommeridyll, dit Anna og Georg (Susanne Lothar og Ulrich Mühe) kommer med sønn for å feriere. Alt er fred og fordragelighet idet Peter (Frank Giering) kommer fra naboen for å låne egg. Han er usedvanlig klomsete, kommer seg aldri ut døra, og deretter entrer Paul (Arno Frisch) scenen og begynner å leke seg med fars golfkøller. Begge herrene er unge, dannete, hvitkledde, hvithanskede. De vil selvfølgelig aldri gå. Den lille familien befinner seg snart som gisler i en nervepirrende lek. Det går på alle sanser løs.

Haneke har på et vis utformet sin film som et spill. Iblant stopper han opp og henvender seg til seeren. På et avgjørende punkt, der handlingen kunne ha dreid i mer tradisjonell retning, spoler han forløpet tilbake.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer