||| ET NYTT SPØKELSE hjemsøker Europa — et spøkelse så forskrekkelig at det vedtas strenge nye lover for å straffe og til og med fengsle enhver som kan knyttes til det.
DETTE SPØKELSET er ikke stalinismen eller fascismen eller noen annen viktig politisk retning som kan utgjøre en reell trussel mot det vestlige levesettet.
Det er i stedet den bitte lille minoriteten av muslimske kvinner som velger å bruke burka eller nikab, og som åpenbart er så truende, så uforutsigbare, så forbannet mystiske at myndighetene i Frankrike, Belgia og Danmark nå har forbudt dem å bruke sine religiøse plagg i det offentlige.
HVORFOR HAR Europa erklært krig mot et tøystykke? Hvorfor blir alle så rasende av et klesplagg? Disse høyst intolerante burkakrigene viser tydelig at verdiene fra opplysningstiden er i krise i dagens Europa, og avslører at våre politiske ledere ikke lenger forstår betydningen av opplysningstidens viktigste verdi: toleranse.
Burkaforbudene, som sprer seg som en kreftsvulst rundt i Vest-Europa, kan sammenlignes med å bruke en slegge for å knekke en peanøtt. Bare et ubetydelig antall kvinner bruker disse plaggene.
FORBUDET ER åpenbart ikke rasjonelle lover tenkt ut for å håndtere et alvorlig sosialt problem. Myndighetene kan like gjerne vedta lover som forbyr folk å bruke teddybjørndrakter — når alt kommer til alt, er også det utbredt bare hos en ørliten minoritet, blant folk som mistenkelig nok skjuler ansiktene sine for offentligheten.
Krigen mot burkaen er ikke motivert av rasjonelle hensyn, men av myndighetenes frykt og avsky overfor «de andre», av et desperat ønske blant europeiske ledere om å forsvare sine verdier i en tid der de egentlig ikke er sikre på hva disse verdiene er, eller om offentligheten egentlig støtter dem.
Kvinner som bruker burka eller nikab, er uskyldige ofre for europeiske myndigheters desperate jakt på et fremmed spøkelse som de kan skjelle ut og love at de skal beseire.
UTEN SELV DEN minste ironi har noen politiske ledere og deres støttespillere i media forsøkt å presentere burkaforbudene som forbud som vil «frigjøre» muslimske kvinner. Men klesplagget er bare et symbol på deres undertrykkelse — det er ikke årsaken til undertrykkelsen. Å forby burkaen er å erklære krig mot symbolet samtidig som man lar den underliggende undertrykkelsen ligge urørt.
Hvis europeiske myndigheter hadde vært seriøse når det gjelder å frigjøre kvinnelige muslimske innvandrere innenfor landegrensene, ville de ha sørget for at disse kvinnene fikk tilgang til utdanning, opplæring og skikkelige jobber, at de ble fullt innlemmet i samfunnet. Det ville selvsagt medføre hardt arbeid, det ville medføre investeringer, politisk pågangsmot, visjoner og et seriøst engasjement i frihet og likhet.
Da er det mye enklere bare å si: Ikke mer burka.
I STEDET FOR Å frigjøre, kan den opportunistiske krigen mot burka og nikab ende opp med å gjøre livet vanskeligere for det lille antallet kvinner som bruker disse plaggene. Det kan føre til en situasjon der de føler at de ikke kan forlate sine hjem — siden de ikke får lov til å gå med det de anser som hensiktsmessige klær — og som følge av det vil de bli enda mer isolert, forskanset i sin egen verden, avskåret fra samfunnet.
Noen beskriver burkaen som et «fengsel» — men også tankeløse antiburkalover, drevet gjennom for nyttesøkende politikeres skyld, kan ende opp med å gjøre kvinner til fanger.
BURKAFORBUDENE viser tydelig at Europa er i ferd med å bli stadig mer fremmedgjort fra opplysningstidens verdier, og spesielt fra ideen om toleranse. Det er ironisk at spesielt Frankrike har presentert sitt burkaforbud som en videreføring av tradisjonen fra opplysningstiden, beskrevet som en metode for å forsvare overlegne verdslige verdier overfor gammeldags religiøsitet — for egentlig vil forbudet innskrenke menneskers rett til å uttrykke sin religiøse overbevisning, i strid med alt opplysningstiden handlet om.
Mange later til å ha glemt at opplysningstiden hovedsakelig vokste frem fra et forsvar av religiøs frihet, fra prinsippfast filosofisk motstand mot myndighetenes rett til å bestemme hva folk skulle tro og hvordan de skulle uttrykke troen sin. I en tidlig, og sentral, tekst fra opplysningstiden — «A Letter Concerning Toleration», utgitt i 1689 — krevde den engelske filosofen John Locke «toleranse for dem som skiller seg fra andre i religiøse spørsmål.»
LOCKE KRITISERTE kraftig de «fanatikerne som fordømmer alt som ikke er slik de selv ønsker» og etterlyste i stedet toleranse — ikke fordi vi nødvendigvis må like det andre tror på eller måten de uttrykker det på, men fordi vi bør støtte deres frihet til å følge den troen de selv har valgt.
En slik toleranse er bemerkelsesverdig fraværende i mange moderne europeiske land. I stedet har lederne i Frankrike, Belgia og andre steder ved å innføre burkaforbud begått en forbrytelse mot opplysningstidens verdier, og de har gjort seg selv til «fanatikere som fordømmer alt som ikke er slik de selv ønsker».
Folk trenger ikke å like burkaen (det gjør absolutt ikke jeg) og de skal føle seg frie til å kritisere den i en åpen og heftig offentlig debatt. Det å tolerere noe betyr ikke at man er nødt til å respektere det eller at man må legge sin kritiske sans til side. Men hvis du anser deg selv som en mann eller kvinne med røtter i opplysningstiden, en som genuint bekjenner seg til frihet og moderne verdier, da bør du gjøre motstand mot disse dypt uopplyste innskrenkningene av muslimske kvinners religiøse frihet.
Oversatt av Rune Rogndokken Moen.
Brendan O'Neill deltar i debatten «From open values to burqa bans: have Europeans lost the habit of tolerance?» på Litteraturhuset i Oslo 14. oktober.