Et språk å hvile i

Ekstremt stilfull prosa med tydelig signatur.

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Aschehoug BOK: Et kjærlighetsforhold mellom elev og lærer? Det er selvfølgelig en klisjé, men det er like fullt utgangspunktet for den nye romanen til Siegfried Lenz, «Ett minutts stillhet». Og la det være sagt: En dårligere forfatter ville kanskje ikke ha sluppet unna med det. Lenz gjør det utelukkende på grunn av sin stilistiske prosa.

Siegfried Lenz utgjør sammen med Günter Grass og Christa Wolf de mest kjente, tyske forfatterne i sin generasjon. Lenz er internasjonalt særlig berømt for romanene «Tysktime» og «Forbildet».

I en fiktiv by

«Ett minutts stillhet» ble utgitt i fjor og foreligger allerede nå på norsk. Det skal vi være glad for.

Leseren møter Christian og hans engelsklærer, Stella Petersen. Vi befinner oss i Nord-Tyskland, i Hirtshafen, en fiktiv by ved Østersjøen. Det er sommer, det er slutten av 1960-tallet og referansene er Ray Charles, Al Marino og Elizabeth Taylor.

Fortellingen begynner med Stella Petersens begravelse og nøster episodisk opp de siste månedenes hendelser; sommerferien, turistsesongen, relasjonen mellom Stella og Christian.

Fortellerteknisk er det dramaturgisk effektivt, og spørsmålene som trigger leseren er: Hvordan innleder de to et forhold? Hvem er den sympatiske, men mystiske, Stella? Hvordan døde hun?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Knapt en dårlig setning

Men det som virkelig gjør boka verdt å lese, er Siegfried Lenz’ prosa. Hvis man er streng finnes det kanskje en håndfull ukritiske setninger (som denne leseren ville ha strøket), men det finnes knapt en eneste dårlig setning.

Lenz skriver en ekstremt stilfull prosa, som likevel er usnobbete, men med en tydelig signatur. Han skildrer ikke bare en ung manns forelskelse, vennskap og sorg, men også arbeidet på havet, med et påfallende rytmisk og poetisk språk:

«Motoren på slepebåten viste seg å være pålitelig, og langsomt, svært langsomt, skjøt vi fart, den slappe linen til lasteprammen ble løftet opp av vannet, spente seg, strammet seg, og det ble såpass mye drag på linen at lasteprammen pent fulgte med, dreide rundt, falt inn på slepebåtens kurs. Jeg trodde vi skulle ha den siste lasten til havneinnløpet, for å støtte opp bølgebryteren, men far hadde andre planer: Rett før bølgebryteren kastet vi anker. Frederik gikk til vinsjen, og der gjorde han som han alltid gjorde, løftet stein for stein, svingte den utenbords og senket den. Siden sendte han meg ikke ned for å sjekke (…).»

Mesterlig oversatt

Boka er flott oversatt av Kari og Kjell Risvik, som på mesterlig vis greier å overføre Lenz’ språkføring til en presis og autentisk norsk. Da spiller det mindre rolle at jeg avslutningsvis i utdraget over ville ha gjentatt subjektet til fordel for pronomenet, siden det på bokmål kan være vanskelig å vite hva et pronomen viser tilbake til når det ikke bøyes etter subjektets kjønn, som på tysk.

Jeg hadde foretrukket dette: «Frederik gikk til vinsjen, og der gjorde han som han alltid gjorde, løftet stein for stein, svingte vinsjen utenbords og senket den.»

At oversetterparet Risvik kommer til å oversette «die Speisekarte» til «spisekartet» og ikke «menyen», er simpelthen menneskelig glipp.

«Ett minutts stillhet» er ingen bok som provoserer eller utfordrer denne leseren.

Men til tross for det konvensjonelle utgangspunktet, er det ei bok med opplagte litterære kvaliteter, med et språk å hvile i, rett og slett. Det gjør boka til en minneverdig leseropplevelse.