VALGKAMP: Politikerne vil — og ofte lykkes de — i å bruke det språket velgerne forstår. Dét er ingen enkel kunst, skriver Kristian Meisingset.
Foto: Jon Terje Hellgren Hansen/Dagbladet
VALGKAMP: Politikerne vil — og ofte lykkes de — i å bruke det språket velgerne forstår. Dét er ingen enkel kunst, skriver Kristian Meisingset. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen/DagbladetVis mer

Et språk for de fleste

DEMOKRATI: Den litterærer eliten har gjort det til vane å fordømme det politiske språket. De overser dets demokratiske karakter.

|||«VI ER TILHENGERE av mer frihet», «alle må med», «folk flest er ikke fornøyde», «alle må gjøre en innsats», «udugelige politikere står bak det elendige veinettet», sier politikere.

Politikken kritiseres ofte. En yndlingskritikk er at det politiske språket er statisk, flatt, fylt av klisjeer og formet av maktinteresser heller enn et ønske om sannhet.

KRITIKKEN ER ikke minst vanlig å høre fra forfattere, litteraturvitere og andre i den litterære eliten, ofte motivert av vissheten om at de selv forvalter et annet språk: Det poetiske. De kommer gjerne med helt andre utsagn: «Drømmen er at romanen kan forandre folk.» «Viktig litteratur forandrer mennesker.» «Etter at jeg leste diktene, ble jeg en annen.» Dette signaliserer litteraturens ambisjonsnivå: Å utsi verden på en ny måte.

Bakgrunnen for ambisjonen er romantisk: Forfatteren har en innsikt som vanlige mennesker i vanlige situasjoner, kledd i vanlige språkdrakter, ikke har tilgang til. Gjennom lesning kan øynene åpnes. Ambisjonen rommer samtidig en kritikk av det hverdagslige og vanlige språket. Det er enkelt, underkaster seg språkstrukturer, er fullt av klisjeer — og nærmer seg ikke sannheten som det poetiske språket søker.

DET HVERDAGSLIGE språkets endepunkt finnes i det politiske. For hvor statisk er det ikke — med sine stadige, likelydende besvergelser, og hvor ukritisk — når politikerne nekter å la seg utfordre, men i stedet gjentar frasene med det samme smilet i munnviken.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og frem kommer forfatterne, som med poetiske spydspisser trenger gjennom politikernes falske overflate.

Noen ganger intervjuer jeg forfattere, og det er lite de misliker mer enn å formulere seg på den vanlige, politiske måten. For dem er det politiske språket falskt og upresist. Det finnes ingen forfatter som med trygghet og stødighet kan si: «Lavere skatt er bra fordi det gir mer frihet.»

DEN NEGATIVE HOLDNINGEN har ett stort problem: Den overser det politiske språkets demokratiske karakter. Den overser at grunnen til at det er slik, er at politikere forholder seg til folket. Og at konsekvensen er at folket kan forholde seg til politikere. Politikernes motivasjon er veldig enkel: De vil — og ofte lykkes de — bruke det språket velgerne forstår. Dét er ingen enkel kunst. Politikere funderer like lenge over valg av fraser som poetene funderer over nye metaforer.

Derfor bruker partiene byråer for markedsanalyse, som TNS Gallup. Det er avgjørende å vite mest mulig om hvordan ulike grupper oppfatter ord som «velferd», «solidaritet», «frihet» og «skatt». Det gjør bedre kommunikasjon mulig.

Poeter flest fnyser over slikt og ser det som et tegn på et dysfunksjonelt samfunn. Men det er et tegn på at det ikke bare er politikerne som leder folket — slik det er i land vi ikke vil sammenligne oss med — men også folket som leder politikerne.

Men selvfølgelig — det finnes ikke én poet som lar seg lede av sine lesere.

ET ANNET POENG er hvordan media formidler mellom folk og politikere. Det er vanlig i politiske partier å si at de må bli flinkere til å sette agendaen. Ikke bare reagere, men agere. Ikke la rødgrønne journalister bestemme alle perspektivene. Men at media setter agendaen, betyr ofte at politikere må reagere på problemer folk flest oppfatter som reelle. Avisene har en kritisk rolle, men de må også selge. Har de forsider og konfliktstoff som folk identifiserer seg med, tjener de mer penger.

Dette er ikke bare flott og rosenrødt. Medias behov for konflikter og syndebukker gjør dem unødvendig polemiske. Men når politikere utfordres, av sterke medieaktører, på problemer folk oppfatter som reelle, må politikerne utforme løsninger og bruke et språk for å beskrive dem som folket vil forstå og anerkjenne. Igjen: Politikerne må være demokratiske.

DENNE ANERKJENNELSEN kunne også beskrives som et marked: Politikere prioriterer oppslutning, da må de tilby et språk og en virkelighetsforståelse som det er etterspørsel etter blant folket. Poeter vil aldri gjøre det samme. En slik markedstekning ville for mange av dem være et knefall for det bestående. Det ville bryte deres på mange måter romantiske frihetskamp.

Mange poeter vil også steile over resultatet av folkets etterspørsel de siste årene: Fremskrittspartiet. Partiet har vunnet frem særlig fordi de har tatt tak i, gitt et språk til og formulert løsninger innen områder andre partier ikke tok i, men som folket likevel ville ha.

Poenget mitt er ikke at innvandringsmotstand eller velferdsdyrking nødvendigvis er bra, men det er vanskelig å komme vekk fra at dette er noe mange er opptatt av. Det er demokratisk og positivt med et parti som tar de synspunktene på alvor.

POESIEN VILLE aldri forholde seg til de samme demokratiske mekanismene. Det bør de heller ikke gjøre, og det trenger de ikke i innkjøpsordningens drømmeland. Tvert imot er poesiens vesen elitistisk og autoritært. Den vet bedre enn leserne. Den leder, åpner opp, viser frem, avslører. Overrasker. Lar leserne sitte overrumplede, kanskje skremte tilbake. Den skal ikke bli ledet, men lede. Og det mener jeg positivt.

Selvfølgelig kan kritikken av det politiske språket være riktig. Språket kan stivne i uheldige former. Politikere må også være interessert i sannhet, ikke bare velgere. Men jeg hører aldri forfattere beskrive dette språkets positive muligheter.

Det skal sies at mange forfattere ikke er enige i at litteratur forbedrer verden. Tvert imot sier noen at ingen blir bedre mennesker av å lese. Dét er en overdrivelse. Selvfølgelig kan man bli bedre mennesker av å lese litteratur. Selvfølgelig gjør litteraturen verden til et bedre sted.

Men det gjør også det politiske språket — det gjør også politikk.

Kronikkforfatteren på Twitter: @meisingset.