CIA I BERLIN: Spionene Daniel Miller (Richard Armitage, t.v.) og Hector DeJean (Rhys Ifans) sammen med nattklubbsangerinnen Shirley Pimple (Sabin Tambrea). Foto: HBO NORDIC / EPIX / Stephanie Kulbach
CIA I BERLIN: Spionene Daniel Miller (Richard Armitage, t.v.) og Hector DeJean (Rhys Ifans) sammen med nattklubbsangerinnen Shirley Pimple (Sabin Tambrea). Foto: HBO NORDIC / EPIX / Stephanie KulbachVis mer

Anmeldelse: Berlin Station på HBO Nordic

Et stalltips: Følg godt med i åpningsscenen

En mystisk varsler avslører snuskete CIA-hemmeligheter i «Berlin Station».

ANMELDELSE: «Det er det som er greia med hemmeligheter (…) De eter deg opp og spytter deg ut. Den eneste måten å stoppe dem på, er å ri dem ut i sola, som vampyrer», sier den desillusjonerte agenten Hector (Rhys Ifans) i «Berlin Station».

Det må være nøkkelreplikken til serien som har norgespremiere på HBO Nordic i dag: Et på samme tid klassisk og veldig moderne spiondrama, om CIAs forsøk på å stoppe en anonym varsler som forer en tysk journalist med etterretningshemmeligheter.

Berlin Station

4 1 6
28. april
Beskrivelse:

Amerikansk TV-serie

Kanal:

HBO Nordic

Se alle anmeldelser

Vår helt er CIA-analytikeren Daniel Miller (Richard Armitage, kjent fra «Hobbiten»), som blir sendt undercover til Berlin for å finne lekkasjen. Han er en spionhelt av den gamle skolen: Kald og snartenkt, en type som liker å bruke litt kreative metoder, og som gjerne kupper sjefens videokonferanse med sin sjef, for å få det som han vil.

Snuskete hemmeligheter

Lekkasjejakten får fatale konsekvenser, og det er absolutt ikke gitt hvem som er gode og hvem som er onde her. Mediene omtaler varsleren som en ny Edward Snowden, men denne serien er litt konspiratorisk anlagt. Og CIA-stasjonen i Berlin renner over med snuskete hemmeligheter, som ikke nødvendigvis burde forbli i mørket. Noen handler om penger, andre om sex og noen om ulovlig overvåkning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Legg så til en rekke møter på barer, nattklubber og takterrasser, minnebrikker og kodede beskjeder som utveksles på sære dropp-steder, frakkekledde menn med mørke solbriller og yngre, vakre kvinner (og menn) som ikke kan få nok av dem, og du har et nesten komisk klisjéfylt bilde av spionlivet.

Men hva vet jeg, kanskje det er akkurat slik det er.

Følg godt med

For på andre områder framstår serien langt mer realistisk. Livet på Berlin Station handler like mye om intern maktkamp og posisjonering, som utrøyking av muslimske terrorister. Begge deler får like mye plass som jakten på varsleren i de første episodene, og kombinert med mange kjappe klipp, blir det en ganske stor sverm av navn, titler og potensielt viktige opplysninger som farer forbi. Det kan nok lønne seg å sette seg litt inn i organisasjonskartet til CIA, for å henge ordentlig med, men spionnerdene blant oss kan kose seg.

Et stalltips: Følg godt med i åpningsscenen, en hektisk stafett som involverer flere av hovedkarakterene. Den er satt in medias res, to måneder etter historiens start, og her får vi vite litt om hvem som ender opp på lag.

Amerikansk selvironi

Miller er litt for smart og perfekt til å bli en skikkelig spennende spion. Men han er gitt enkelte sidekicks som nok er ment å bøte på det. Nevnte Hector DeJean, først og fremst: En agent med egen agenda, et kobbel av elskere av begge kjønn, og en del tørrvittigheter på skinnjakkeinnerlomma. Dette er Rhys Ifans milevis fra Spike i «Notting Hill», hvis det skulle være noen tvil.

Hans venn, transvestitt-sangerinnen Shirley Pimple, vil antakelig også spille en større rolle etter hvert, selv om hun framstår som en litt lettvint rekvisitt i starten.

Det er for øvrig mye snappy dialog i denne serien, og den inneholder også litt velkommen amerikansk selvironi. Som når stasjonssjefen møter sin tyske kollega etter en aldri så liten diplomatisk krise, og sier: «Men er du ikke i det minste glad for at vi har sluttet å avlytte mobiltelefonene deres?».

  • Anmeldelsen er basert på de tre første av ti episoder.