Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

KOMMENTARER

EU-toppmøtet:

Et sterkere EU i krise

EU i corona-krise klarte å samle seg og tok to steg i føderal retning, skriver Einar Hagvaag.

VINNERE: Emmanuel Macron, som fra han ble president har ivret for et sterkere EU, er nok den som kan være mest fornøyd etter helgas EU-toppmøte. Men uten full støtte fra Angela Merkel hadde det historiske forliket aldri kommet i havn. Foto: Stephanie Lecocq / AP / NTB Scanpix
VINNERE: Emmanuel Macron, som fra han ble president har ivret for et sterkere EU, er nok den som kan være mest fornøyd etter helgas EU-toppmøte. Men uten full støtte fra Angela Merkel hadde det historiske forliket aldri kommet i havn. Foto: Stephanie Lecocq / AP / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

INTERN KOMMENTAR: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Etter fire dager og fire netter med beinharde forhandlinger, fullt av tilløp til kriser og harde utfall, vedtok de 27 stats- og regjeringssjefene i EU en historisk avtale om nytt langtidsbudsjett og en enorm krisepakke til gjenoppbygging etter corona-virusets herjinger. Avtalen innebærer to revolusjoner som vil endre EU grunnleggende.

Charles Michel, presidenten i EU-rådet, kunngjorde avtalen klokka 05:31 tirsdag morgen. Dermed er dette toppmøtet det nest lengste i historien, bare slått med en halv time av toppmøtet i Nice i desember 2000.

«En historisk dag for Europa», uttalte Frankrikes president, Emmanuel Macron. Det var ham som sammen med forbundskansler Angela Merkel i Tyskland 18. mai først la fram forslag om en omfattende krisepakke finansiert gjennom EU-budsjettet ved å ta opp gjeld i fellesskapets navn.

EU får nå et fond for gjenoppbygging på 750 milliarder euro. 390 milliarder av dette skal fordeles som støtte til de hardest rammede medlemslandene, som Italia og Spania. 360 milliarder skal lånes ut til medlemslandene etter søknad. EU-kommisjonen har bunnsolid tillit i finansmarkedene og kan oppnå gunstigere lånevilkår enn hvert enkelt land.

Dette innebærer to steg i føderal retning for EU. For det første har EU aldri før tatt opp lån i dette omfanget som medlemslandene i fellesskap står ansvarlig for. For det andre er de 390 milliardene som skal deles ut som rein støtte og ikke betales tilbake av mottakerlandene, men av EU i fellesskap, et verktøy for solidaritet og et nytt steg mot en «overføringsunion». Begge deler har tidligere være tabu. Og inntil nylig har Tyskland alltid motsatt seg den slags.

Riktig nok er begge deler midlertidig. Men EU-landene må leve sammen med felles lån i tretti år. Det er to steg mot et mer føderalt, mer solidarisk og tettere sammenknyttet EU. «Det er et historisk vendepunkt for vårt Europa», sier Macron. Om man dømmer etter historien er det neppe noen vei tilbake til som det var før. Diplomater som var til stede sammenlikner dette toppmøtet med da euroen ble født i mai 1998.

I solidaritetens navn får nå Italia en bistand på nær 80 milliarder euro, Spania 72 milliarder og Frankrike rundt 40 milliarder, sier de som har regnet på det.

Langtidsbudsjettet for EU de neste sju år endte på 1,074 billioner euro. Fondet på 750 milliarder euro sammen med de tre vedtatte tiltakene for arbeidsledige, helsevesenet og næringslivet på i alt 540 milliarder tilsvarer 17 prosent av samlet verdiskaping i EU, ifølge EU-kommisjonen.

Macron og Merkel var tett samordnet under hele toppmøtet. Det som fikk Merkel til å snu i mai var Macrons advarsler om sammenbrudd av det indre markedet og euro-samarbeidet dersom alle land satte i gang krisetiltak uten samordning og i motstrid med hverandre.

Men det var en hard kamp. På den ene sida sto statsministrene Giuseppe Conte fra Italia og Pedro Sánchez fra Spania som ba om mest mulig solidaritet og viste til faren fra EU-fiendtlige krefter på ytre høyre fløy om ikke EU nå ville hjelpe de hardest rammede. På den andre sida sto de «sparsommelige», eller «gjerrige», fire landene, Nederland, Sverige, Danmark og Østerrike, som fikk tilslutning fra Finland. De var anført av Mark Rutte, Nederlands statsminister. I utgangspunktet avviste han et krisefond og i alle fall skulle hjelpen gis som lån på strenge vilkår.

Opprinnelig skulle fondet på 750 milliarder bestå av 500 milliarder i støtte og resten som lån. Rutte ville ha et mindre fond. Da truet Macron med å reise hjem og fikk flyet sitt klargjort for avreise. Men Rutte fikk gjennom å gi mindre i støtte og mer i lån. Så ville Rutte ha vetorett når pengene skal utdeles for å kunne styre hva pengene brukes til. Men Italia og Spania ville ikke tilbake til formynderskapet som rammet Hellas og andre land for ti år tilbake. Statsministeren i Hellas, Kyriakos Mitsotakis, anklaget Rutte for å opptre som «EUs politikonstabel». Det ble ingen vetorett.

Men Michel måtte tilby de «gjerrige» landene i nord rabatter i innbetalingene til EU-budsjettet. Disse rabattene, som Storbritannia kjempet fram, og som også Tyskland nyter godt av uten å ivre for dem, håpte man skulle avskaffes nå når britene er ute av EU. Hadde britene fortsatt vært med, hadde hele avtalen gått i vasken med et britisk veto.

Rutte forsøkte også å få inn et klart krav om å verne rettsstaten for å motta EU-støtte. Men mange mistenkte ham for et skjult motiv, et håp om å lokke Ungarn og Polen med på å velte hele avtalen. Det endte med noen ulne ord. Etterpå sa Rutte at han ikke ville kalle avtalen «historisk».

For Michel var toppmøtet en ildprøve som president i EU-rådet. Han besto, men han er jo tidligere belgisk statsminister, og ingen blir statsminister i Belgia uten å være en politisk rev i de endeløse belgiske regjeringsforhandlingene. Toppmøtet viste en gjenopplivet akse Berlin – Paris som lokomotiv i EU. Macron, som fra han ble president har ivret for et sterkere EU, er nok den som kan være mest fornøyd.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!