SKRYTER AV GISKE: Han argumenterer med at frukt og grønt er helsepolitikk og ikke skolepolitikk og siterer vel egentlig undertegnede. Jeg har i hvert fall sagt akkurat det veldig mange ganger, skriver tidligere finans- og kunnskapsminister Kristin Halvorsen og skryter av Trond Giskes nye bok.  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
SKRYTER AV GISKE: Han argumenterer med at frukt og grønt er helsepolitikk og ikke skolepolitikk og siterer vel egentlig undertegnede. Jeg har i hvert fall sagt akkurat det veldig mange ganger, skriver tidligere finans- og kunnskapsminister Kristin Halvorsen og skryter av Trond Giskes nye bok. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Et sterkt forsvar for rødgrønn skolepolitikk

Trond Giskes bok bidrar til å parkere høyresidens privatisering av skolen og ukritiske tro på testregimer.

Meninger

Trond Giske har skrevet en skolebok som er et sterkt forsvar for den rødgrønne skolepolitikken som ble ført fra 2005- 2013. Boka er et kraftig oppgjør med Høyres skolepolitikk. Den må også leses som kritikk av dem i egne rekker som ikke ønsket å utfordre høyresidas snevre kunnskapssyn. Det blir spennende å se om Trond Giske har skrevet ei bok som gir hele Arbeiderpartiet selvtillit til å utvide kunnskapsbegrepet.

«La læreren være lærer» er først og fremst en skolebok for dem som arbeider i skolen. Trond Giske har valgt sin egen barneskole- Nardo i Trondheim- som utgangspunkt. Det er et effektivt grep for å gi dem som gjør jobben hver dag en stemme. Men like viktig er det at boka systematisk henviser til norsk og internasjonal forskning som begrunner de viktigste veivalgene vi har gjort i skolepolitikken og som bør gjøres framover. Mye av dette er hentet fra Stortingsmeldinger som ulike SV-statsråder har lagt fram, i bokform bringes det ut til et større publikum.

Boka går systematisk igjennom hvorfor man ikke bør paralyseres av tester og overforenkling av PISA-resultater. Svært mange vil glede seg over OECD-sitatet fra Education Policy Outlook; Norway fra november 2013 - første side første setning: «Elevenes resultater i PISA er høye, med signifikant framgang siden 2006 i naturfag, og mindre avhengig av sosioøkonomiske faktorer enn i de fleste OECD-land».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trond Giske forsvarer omleggingen av nasjonale prøver som den rødgrønne regjeringen gjennomførte, begrunner hvorfor det er uklokt å legge opp til en rangering av skoler og framholder at ytterligere tester som mange kommuner innfører på toppen av de nasjonale, både stjeler tid og undergraver lærerens ønske om å konsentrere seg om undervisning og utvikling.

Forfatteren argumenterer også overbevisende, og med godt forskningsbelegg, hvorfor nivådeling av elever ikke er veien å gå for at flest mulig elever skal lære mest mulig. Han gir en god begrunnelse for hvordan en inkluderende fellesskole kan gi det beste tilbudet til flest mulig elever i sterk kontrast til den privatiserte svenske skolen der resultatene er på full fart nedover.

Boka går nøye igjennom spørsmålet om hvorvidt flere lærere i skolen gir bedre læring. I den skolepolitiske debatten blir det ofte hevdet at færre elever pr. lærer ikke har noen betydning for elevenes læring. Forfatteren har rett når han ikke bare nyanserer dette standpunktet, men også henviser til forskning som viser at økte lærerressurser brukt på rett måte kan gi gode resultater. Dette har vært et stort stridsspørsmål i det rødgrønne regjeringssamarbeidet og det er svært positivt hvis det kan bli en bredere politisk enighet om nødvendig sikring av ressursene til skolen.

Trond Giske vil ikke snakke om «heldagsskolen», men det er jo det han egentlig gjør når han snakker om en bedre skoledag, med fysisk aktivitet, frukt og grønt og skolemat. Han argumenterer med at frukt og grønt er helsepolitikk og ikke skolepolitikk og siterer vel egentlig undertegnede. Jeg har i hvert fall sagt akkurat det veldig mange ganger.

Det viktigste forslaget Trond Giske legger fram i denne boka er å flytte forhandlingsansvaret for lærerne tilbake til kommunen fra staten, for å få mulighet til å gjøre et skikkelig lønnsløft sammen med endringer i lærernes arbeidstid og norm for lærertetthet. Dette er et kontroversielt spørsmål i de fleste partier. Men tilliten mellom KS og lærerorganisasjonene er frynsete og her kan det bli bevegelse framover.

Giske har også en rekke andre forslag som han mener vil bedre lærernes arbeidssituasjon; han vil nedlegge Utdanningsdirektoratet, han vil frata elever retten til å klage på karakterer for å fjerne tidstyver i skolen, han vil endre læreplaner for å få færre og tydelige mål for undervisningen. Her kommer han også med et spark til Øystein Djupedal som ikke foreslo å trekke tilbake de læreplanene som var lagt fram av den forrige regjeringen i 2005. For det første rådførte Øystein Djupedal seg med elev- og lærerorganisasjonene og for det andre var Arbeiderpartiet, med statsministeren i spissen, svært opptatt av at Kunnskapsløftet skulle gjennomføres: I Soria Moria erklæringen fra 2005 hadde Arbeiderpartiet insistert på følgende formulering: Regjeringen vil videreføre og forsterke hovedlinjene i Kunnskapsløftet.

Det mest spennende i Trond Giskes bok er diskusjonen om hvilke kompetanser vi trenger i framtida. Den debatten vil ta utgangspunkt i innstillingene fra Ludvigsenutvalget som ble nedsatt av den rødgrønne regjeringa som trekker opp mange spennende perspektiver. Man kan håpe at det er denne debatten som vil prege morgendagens skoledebatt. Tronds bok bidrar til å parkere høyresidens privatisering av skolen og ukritiske tro på testregimer, som er irrelevante i den sammenheng.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook