TYRKISK LEGENDE: Yasar Kemal er død, 92 år gammel. Han ble født av kurdiske foreldre i Sør-Tyrkia og debuterte som forfatter i 1955 med romanen «Magre Mehmed» (norsk oversettelse 1971). På norsk er også utgitt «Tistlene brenner» (1974), «Legenden om Ararat» (1975), «Legenden om de tusen okser» (1976) og «Ensomme Salman» (1999). Foto: Fredrik Wandrup/Dagbladet
TYRKISK LEGENDE: Yasar Kemal er død, 92 år gammel. Han ble født av kurdiske foreldre i Sør-Tyrkia og debuterte som forfatter i 1955 med romanen «Magre Mehmed» (norsk oversettelse 1971). På norsk er også utgitt «Tistlene brenner» (1974), «Legenden om Ararat» (1975), «Legenden om de tusen okser» (1976) og «Ensomme Salman» (1999). Foto: Fredrik Wandrup/DagbladetVis mer

Et sterkt møte med trollmannen fra Tyrkia

Dagbladet møtte Yasar Kemal i Istanbul.

I 2007 kom Yasar Kemal, den gangen 84 år gammel, til Lillehammer for å holde årets Bjørnson-foredrag. Bare ytterst sjelden pleide den tyrkiske dikteren å forlate sitt hjem i Istanbul. For Norge gjorde han et unntak. I den anledningen innvilget han Dagbladet et sjeldent og eksklusivt intervju i åsene ovenfor Bosporos-stredet. Intervjuet sto på trykk 29. mai 2007 med tittelen: «Yasar kemal - den fødte forteller».

ISTANBUL (Dagbladet): Yasar Kemal! Bare navnet til den tyrkiske dikteren utstråler kraft og tyngde. Forfatteren som egenhendig har skapt den moderne, tyrkiske romankunsten, tar imot Dagbladet i sitt hjem i Istanbul.

En storvokst mann, i mørk silhuett mot panoramavinduene i stua - som slipper den solfylte himmelen over Istanbul inn i rommet. Tung i overkroppen, litt ustø på sine lange bein. Som en vaklende tyr trer han inn på arenaen.

Kemal rekker fram en tung neve. Med et bredt smil ønsker han velkommen på tyrkisk. Stua i leiligheten i den asiatiske delen av Istanbul er preget av orden og oversikt. Rommet er lett møblert, hyller og vegger rommer pyntegjenstander og kunstverk samlet gjennom et langt liv.

Nobelprisen til Pamuk
 I reolene står Kemals verker på flere språk, men først og fremst tyrkisk. Her fins også store mengder folklore og klassisk tyrkisk poesi, dessuten verker av Orhan Pamuk, forfatteren som i fjor fikk den Nobelprisen Kemal har vært tippet som vinner av de siste 30 åra. Men ingen vonde følelser av den grunn. Kemal var en av de første som overbrakte sine hjertelige gratulasjoner til Pamuk etter nyhetene fra Stockholm i fjor høst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

 En slags minitaubane har ført oss til leiligheten. Den ligger i et brattheng opp fra Bosporosstredet, som flyter bredt og blinkende langt under oss. Alle slags farkoster krysser hverandres kjølvann, på vei til og fra Svartehavet; ferjer, fraktskip, turistbåter, fiskeskøyter, lektere, lystyachter og tankere. På den andre siden av vannet ligger den europeiske delen av Istanbul, den magiske millionbyen som rommer en splittet verden av øst og vest, tradisjon og modernitet, demokrati og diktatur.

Yasar Kemal venter ikke på spørsmål. Han begynner å fortelle, via sin tolk. Ingen grunn til å avbryte ham.

Fotoutstilling

 Kemals kone Ayse har vist oss noen fotografier fra en utstilling som ble åpnet i Istanbul 17. mai en kjent fotograf har avbildet Kemals
litterære landskap, området der han vokste opp som sønn av en velstående kurder. Landsbyen heter Cukurova og ligger i Osmaniye-provinsen, et strøk tre mil fra Middelhavet, fylt med landsbyer, bondegårder, slott på små koller, ødslige fjellstrøk og en stor elv, Ceyhan, som skjærer gjennom landskapet.

- Et eget blått lys skinner over dette strøket, forteller Kemal med sin dype, melodiøse stemme. - Og det er glohett om sommeren. I min barndom dro alle opp i fjellene når det ble for varmt. Der hadde de sine sommerhytter. Alle forlot husene sine og lot dem stå ulåst. Ingenting ble noensinne stjålet. Jeg var en tøffing som guttunge. En gang der oppe i fjellet jeg var sju, åtte år gammel ble jeg rundjult av en onkel. Hva galt jeg hadde gjort, husker jeg ikke. Men jeg visste hva jeg måtte gjøre. Jeg rømte. Målet var å komme tilbake til landsbyen min. Den lå langt unna, minst et par mil. Men jeg var god til å løpe; jeg ble kalt for «den lille hesten».

Granatepletrær

Veien gikk gjennom en kirkegård. Der holdt jeg meg for øynene så ikke de døde skulle se meg. Deretter kom jeg til et område hvor det vokste tett med granatepletrær. De sto igjen etter armenerne, som lagde saft av eplene. Der var det fullt av slanger som kom dit for å parre seg. De var svarte, men når de parret seg, ble de mer eller mindre røde. Jeg nølte litt, men fortsatte likevel. Så brøt et voldsomt regnvær løs. Hva skulle jeg gjøre? Jeg følte meg så liten. Etter regnet ble det mørkt. Og kaldt. Landsbyen var ennå langt borte. Jeg tenkte: Dette er slutten på livet.

Da så jeg et bål. Noen nomader var på vei opp til fjellet. De fikk høre at jeg var sønnen til Sadik, som betyr den trofaste. Han hadde vært en kjent mann før han ble drept i en moské da jeg var fire og et halvt år gammel rett foran øynene mine. Alle kjente denne historien. Faren min hadde hjulpet nomadene, så nå hjalp de meg. Nomadene ga meg litt ost og brød og viste meg veien til landsbyen. Men der var det tomt. Ikke så mye som en katt var å se. Jeg ble enda reddere.

Nå måtte Ceyhan-elva krysses. Det beste vadestedet lå rett under et slott. Jeg tok av meg klærne og bar dem i et knytte på hodet. Vannet rakk meg til brystet. Jeg kom til landsbyen Osmaniye. Der kjente jeg til en kebabmaker som het Ibrahim. Han tok meg vel imot. Kona hans ga meg et bad. Den tredje dagen jeg var der, tilkalte Ibrahim en mann med en hest. Han tok meg med tilbake til fjellet.

Beroliget av sangen
Jeg var ikke noe rolig barn, snarere det man kaller hyperaktiv. Bare én ting kunne gjøre meg rolig. Det var når kona til en slektning en ung, kurdisk kvinne begynte å synge. Hvis jeg gjorde noe dumt, sa de til henne: Vær så snill, syng for Yasar. Jeg husker sangen hennes da jeg kom tilbake. Dette var første og siste gang jeg forsøkte å rømme hjemmefra.

Den tyrkiske dikterhøvdingen slipper løs en hjertelig, buldrende og klangfull latter. Sitt liv har han brukt til å fortelle. Hans forfatterskap bunner både i hans egne opplevelser og på den urgamle, tyrkiske, muntlige fortellertradisjonen. Han har hørt gamle mennesker overbringe eventyr, sagn og legender rundt et leirbål, og han har som folklorisk samlet dikt, elegier og episke beretninger i tyrkiske landsbyer.

Han har også reist omkring som trubadur med strengeinstrumentet saz og blitt mottatt nærmest som en pophelt i fjell og daler. Han var den første i sin landsby som fikk lære å lese og skrive. Hva inspirerte ham til å bli romanforfatter?

Store russere

- Jeg er verken den første eller eneste tyrkiske romanforfatteren, men den mest kjente. Jeg lærte av de store russerne. Jeg dro til St. Petersburg for å se hvor Alexandr Pusjkin ble drept i duell. Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor Nikolai Gogol brente sine siste manuskripter
i peisen. Disse to skapte den moderne litteraturen. Begge kjente den folkelige tradisjonen. Poesien startet med Pusjkin og romanen med Gogol. Begge visste hvordan vanlige folk snakket. Det gjelder alle diktere av betydning.

- Hvilke forfattere er store i dag?

- Svært få. For å være stor, må man skape noe nytt. Enkelte hevder at de klarer å skrive en ny type roman. De tror de er geniale og at romanfantasien kommer fra himmelen. Det gjør den ikke. Det fins svært få genier. Cervantes, Shakespeare, Moliere, kanskje Gogol og Stendhal. De store mestrene. Vi andre er små, svake skapninger. Vi klarer ikke å skape noe genialt. Men vi kan formulere noe som er viktig.

- Som for eksempel?

- Mine bøker kommer ikke fra himmelen, men fra tyrkisk poesi og fabler, som jeg har studert hele livet. Jeg har forsøkt å bruke poesi i min romanprosa. Men hver nye bok er en utfordring. Når du skriver en ny roman, må du hver gang skape et nytt språk. Det forsøker jeg å gjøre. Poeten Nazim Hikmet er viktig for den tyrkiske poesien. Han dro til Moskva og lærte av Majakovskij og Jesenin. Han brukte et folkelig språk. Hvor tror du han lærte det? I fengselet selvfølgelig, der han satt fordi han var kommunist.

Ble fengslet

 - Du har selv vært fengslet av samme grunn. Hva lærte du av det?

- En lang historie. Men nå skal du høre. Som ung kjente jeg en landsbynabo som het Kara Bikir, som betyr den svarte Bikir. Han ble fengslet for drap. Mannen han hadde drept, hadde voldtatt og torturert kona hans. Jeg besøkte ham i fengselet. Jeg var nysgjerrig. Jeg spurte ham hva som hadde skjedd.

Han fortalte at han hadde tatt med seg en revolver og gått på jakt etter han som hadde voldtatt kona hans. Til slutt ble mannen innhentet. Kara Bikir sto der med revolveren i hånda, tett nok innpå til at han så mannen inn i øynene. Han begynte å tenke at det kanskje var feil å drepe denne fyren, som hadde vært ung og tankeløs da han begikk sin forbrytelse.

«Da var det som om han leste tankene mine,» fortalte svarte Bikir. «Jeg så et lite smil fare over ansiktet hans. Da jeg så det, bestemte jeg meg. Jeg skjøt ham midt i panna. Derfor er jeg her.»

Skriver for folket

- Hva lærte du som dikter av dette?

 - Ingen forfatter kan dikte opp noe slikt. Men jeg tror at det å skape en roman er viktigere enn virkeligheten. Jeg har brukt denne scenen i to romaner. Jeg interesserer meg for det øyeblikket da et menneske bestemmer seg for å drepe eller ikke å drepe. Mine skildringer av dette har virket sjokkerende på leserne. Jeg skriver ikke for meg selv, som mange andre. Jeg skriver for folket.

 - Noen av dine helter er banditter?

 - Min mor kom fra en bandittslekt. Mine onkler var banditter. Da jeg var liten, ble en av dem drept. Jeg skrev en elegi til ham. Da jeg var ung, var det fem hundre banditter i mitt område. En av dem ble en nær venn. Han het Remsi Bay. Han kom fra en rik familie og utdannet seg til jurist i Istanbul. Siden ble han en kjent journalist. Han ble arrestert som opposisjonell.

En mager type. Snakket godt for seg. Han hadde vært soldat i frigjøringskrigen og blitt hedret med gullmedalje for sin innsats mot franskmennene.Remsi Bay er den eneste intellektuelle banditt jeg har kjent. Han lærte meg om Spinoza. I Sørøst-Tyrkia ble han innblandet i en familiefeide og ble etterlyst av politiet for drap. Da dro han opp i fjellene og ble leder for en røverbande.

Jeg spurte ham: «Hvordan klarer du å organisere disse analfabetene og morderne?» Han svarte: «For å være en leder, må du være modigere enn dine menn. Men du må også ha større medlidenhet. Og mer intelligens. Dessuten må du vite bedre enn dem hvordan du skal bruke revolverne.» Jeg bodde ett år på gården til Remsi Bay. Der følte jeg meg trygg. Han er en av mine tre store læremestre.

Tyrkia i EU?

 - Hvordan ser du for deg framtidas Europa med eller uten Tyrkia?

 - I Tyrkia fins krefter som ikke ønsker demokrati. Hvis vi ikke klarer å undertrykke disse kreftene, er EU-medlemskap umulig. Hvis da ikke de europeiske landene plutselig synes det vil være moro å ha et diktatur med i klubben sin. Men også Europa er skadeskutt.

Dostojevskij var kritisk til den vestlige verden, og jeg tror han hadde rett. Han skrev om krigene som hadde herjet i hans samtid. Seinere har to verdenskriger vært utkjempet. Den første var til å leve med, men den andre tok med seg hele Europas sjel. Den tredje var likevel verst. Den kalde krigen. Den har tatt fra menneskene deres individualitet og personlighet.

Sannhet er erstattet med løgn. Og løgnen ødelegger mennesket. Hele Europa er gjennomboret av løgn. Så hvordan skal noen kunne skape en sann roman?