Et stille øyliv

I bunn og grunn kan vel menneskeheten deles inn i tre grupper: i bymennesker, innlandsmennesker og skjærgårds- eller øymennesker og med så store innbyrdes ulikheter at en person fra én gruppe ikke helt kan forstå en person fra en annen.

Essayist og Brage-prisvinner Sven Kærup Bjørneboe hører til skjærgårdsmenneskene. Han bor på en øy, og nå har han skrevet en bok om livet på denne øya. Polemikeren har tatt en pause. «Skjærgårdsfolk» er en bok som stemmer til den samme ro, ja, til den samme andaktsfulle stillhet som den vitner om og bekjenner seg til. Boka føyer seg inn i pastorale-tradisjonen. Den besynger det landlige livets fred, «far away from the madding crowd».

Kulturkritikk

Men stillheten i skjærgården er en annen enn stillheten i skogene. Den får deg til å stanse og lytte på en annen måte. «Litt etter fylles den - av lyder, av stillhets lyd. Den definerer seg i ørets sneglehus som noe ganske motsatt et fravær av lyd, og forblir likevel stillhet.»

Slik skriver Bjørneboe, slik tenker han, slik hengir han seg til det landskap, det hav, det kosmos som omgir ham. Passasjer som dette bringer tankene naturlig hen på diktet «Skærgaardsø» av Hamsun, og det er nettopp slike som Hamsun, og forfattere som Alf Larsen, Aasmund Brynildsen, Gabriel Scott Bjørneboe skriver seg opp mot i denne fine lille boka. Polemisk er den ikke, men her finnes selvsagt en kultur- og sivilisasjonskritikk - direkte eller indirekte - det hører jo til sjangeren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Brønnen

Med mild overbærenhet kommenterer forfatterjeget de inngrep fra sivilisasjonen som både han og øya er blitt og blir utsatt for. Her skal trekkes vannledninger fra land. Hva fanden skal man med det? På øya har man hentet vann fra brønnen i alle år, utmerket vann, vann som ikke er avgiftsbelagt. «La de irreligiøse, degenererte byfolka tappe vann fra kran, som om vann var en selvfølge,» slår forfatterjeget fast - på vegne av seg selv og resten av øyas fastboende befolkning. For han er en av dem, men samtidig en utenforstående. Denne dobbeltstillingen kommer også til uttrykk rent fortellerteknisk, nettopp i slike passasjer, hvor det ikke er så lett å avgjøre hvem ironien rammer.

Men det finnes andre fremmedelementer enn vannrør. En jogger, en andpusten representant for den oppjagede sivilisasjonen, en urban sunnhetsapostel, farer med jevne mellomrom forbi forfatterens hus. Denne «sunnhetens martyr», «denne kjernesunne Ahasverus», har ikke forfatteren mye til overs for. «Han løper og løper, tilsynelatende i retning framover, men sett i kosmisk perspektiv løper han bakover. Han svimler ikke, han kvalmes ikke, han føler såvisst ikke behovet for å holde seg fast enda han gisper etter luft(...)»

Vansker

Forfatteren jogger ikke, han vandrer omkring på øya, lar tankene fly, undrer seg over stort og smått. Han kjenner øyfolket og deres mentalitet. Et særlig forhold har han til et eldre ektepar som dukker opp her hver sommer. Stille og rolig går de og venter på den død som de vet snart vil innhente dem. Portrettet av dem er et av høydepunktene i en bok som også, og ikke minst, handler om å forholde seg til døden, som formidler et memento mori som ikke vekker gru, men maner til stillferdig ettertanke, i pakt med hele den harmoniserende atmosfæren som boken ånder av.

Er «Skjærgårdsliv» en reaksjonær, framskrittsfiendtlig bok? Vi kan jo ikke melde oss ut av sivilisasjonen? Vi kan jo ikke alle bo på en øy? Nei, vi kan ikke det, men vi har ikke vondt av å bli påmint om at byen ikke nødvendigvis er samfunnets navle, og at helsestudioene aldri kan tilby annet enn surrogater for det sunne liv.

Det er nettopp dette Bjørneboe vil minne oss på, og en slik påminnelse er ikke reaksjonær.