Et stivnet smil

Tidlig morgen på Kiel-ferja. Kafeteriaen er i ferd med å stenge. Jeg har et sultent og sutrende barn. Damen bak disken smiler medfølende og sier blidt: - Jeg forstår godt at du trenger et rundstykke til ungen din, det skjønner jeg så godt. Men det er altså stengt. Bang igjen med luken.

Hun hadde kanskje gått på smilekurs. Men det ble ikke noe rundstykke av det. Smilekulturen har festet sitt grep også her i landet. På Norges Forskningsråds konferanse om helse i arbeidslivet i Oslo i begynnelsen av denne uka, kom det fram at de ansatte i serviceyrkene er dønn slitne av å smile. De blir følelsesmessig utmattet av smilingen.

En som forutså dette problemet var Dusteforbundets Darwin P. Erlandsen. «Den som ikke er i stand til å bevare et stivnet smil i daglig samvær, er humørsyk,» skriver han og iler til med Diderik From jr.s nye oppfinnelse. Et fingertegn for smil, slik at man kan spare ansiktsmusklene. Den humørsyke kan da smile ved hjelp av fingeren.

  • For SINTEF-forskeren som la fram utmattelses-undersøkelsen, er saken mye mer alvorlig. De bankansatte har det verst. Der hvor nedbemanningen har vært verst, må det smiles mest. Og skriver banken et brev til deg om økte gebyrer, er det holdt i så hyggelige toner at man skulle tro økningen var gjort for din egen skyld.
  • Språk som skjul er ikke noe nytt. I det gamle Wien var Ludwig Wittgenstein oppgitt over det manipulerte språket. Han kritiserer et barokt språk som skjuler at det ikke er noe bak. I «Tractatus» fra 1921 skriver han om verdier som ikke kan språkliggjøres. «Det andre babler om, tier jeg om.»
  • I erkjennelsen av at språk er makt, har vi vært igjennom lange eksersiser med ordutvikling på ømtålige områder. Det tar stadig kortere tid fra et nytt skjuleord dukker opp til det er blitt odiøst. Ordet klient var i utgangspunktet en kunde hos en advokat, i dag er «klientisering» et skjellsord innenfor sosialomsorgen. Vi har gått fra fremmedarbeider, innvandrer og fremmedkulturell til «våre nye landsmenn». Fra vanfør, ufør og fysisk utviklingshemmet til handikappet. Fra åndssvak til psykisk utviklingshemmet. Amerikanerne har drevet dette ut i parodien. Der bør man unngå ordet homofil og heller bruke legningshemmet. I USA heter det ikke lenger fet eller overvektig, men vekthemmet. Uansett hva man kaller det, det er ikke til å komme forbi at det hele dreier seg om noen kilo for mye.
  • Vi ønsker oss ikke tilbake til en mer brutal tid. Det er greit at vi ikke kaller folk for krøplinger lenger, men det er ikke sikkert vi behøver å drive så mye mer språksminking. Ubehagelige realiteter blir ikke borte om vi finner på fikse ord. En spade er fortsatt en spade, ikke et graveredskap med flat ende.
  • Et smil er fortsatt et smil, enn så lenge. Når folk begynner å bli sykmeldt på grunn av oversmiling eller får sammenbrudd på grunn av smiletretthet, er smilet blitt redusert til et skalkeskjul. Det vil være synd. Her i landet har vi et elskverdighetsunderskudd. Arven etter de sure serveringsdamene lever fortsatt iblant oss. Smil er herlig, men vi trenger de smilene som lyser opp, ikke de som utmatter.

Smilekrampen er alvor. Den føyer seg inn i utviklingen av språket som skalkeskjul.

Når byrådet i Oslo legger fram et forslag om å gjøre Ullevål og Aker sykehus til aksjeselskaper, kaller de planen «Pasienten først». Hvor har pasienten vært tidligere? Ordene blir bare et skjul for en politisk handling. Rikstrygdeverket sendte i fjor ut en tykk dokumentasjon om service i etaten. Hovedpoenget er at brukerne skal bli møtt med «høflighet, åpenhet og respekt». Vi har hatt trygd i Norge siden 1895. Er dette noe man har kommet på nå?

I dag babler vi først og fremst de korrekte ordene. Realiteter skjules i det Wittgenstein kalte ornamentert språk. Det finnes til og med dataprogrammer som gir et lite pling fra seg dersom du skriver noe sexistisk eller politisk ukorrekt. Skriv ordet «megge» og maskinen skriker opp, prøv «neger» og den slår seg av.