Et stjålet liv

Amerikanske Cynthia Ozick har skrevet en rystende og glitrende god roman om å leve sitt liv i fortapelse.

Cynthia Ozicks lille bok er todelt, med en novelle, «Sjalet», og en kort roman, «Rosa». Som epitet har hun hentet noen verselinjer fra Paul Celans «Todesfuge», mannen som ble selve symbolet på spørsmålet om hvordan man kunne skrive dikt etter Auschwitz. Selv unnslapp han så vidt utryddelsesleirene, men krigens belastninger tynget ham livet igjennom og var til slutt grunnen til at han tok sitt eget liv. Man kan ikke skrive dikt etter Auschwitz, hevdet Adorno, men kan man så i det hele tatt leve?

Nei, sier Rosa, hovedpersonen i Ozicks bok. De stjal livet mitt, sier hun og sikter til nazistene. Ozick skriver om hvordan man lever som menneske etter fortapelsen, når man ikke går videre i livet, men forblir i fortapelsen. Selve erfaringen av å være i tysk konsentrasjonsleir antyder hun i novelledelen, der Rosa ser en tysk soldat drepe hennes barn.

Nostalgisk

Ozick dveler ikke ved selve fangeopplevelsen, men beskriver hva den gjør et menneske til. Sammen med niesen Stella overlever Rosa krigen og ender opp i USA. I den lille romanen møter vi henne tretti år etter krigen, hun bor tilbaketrukket i en liten hotelleilighet i Miami. Hun skriver brev til sin datter, der hun klager over kusinens kalde hjerte, og skriver nostalgisk om den velsituerte og dannede jødisk-borgerlige familiebakgrunnen fra Warszawa og om livet i gettoen.

Hun forrykkes en dag i sin forskansede eksistens av flørteren Pesky, som hun møter på myntvaskeriet. Og hun venter på sjalet, sjalet hun svøpte barnet sitt i i leiren og som niesen skal sende til henne fra New York. Men i stedet kommer et brev fra en forsker, som vil intervjue henne i forbindelse med en undersøkelse om «nedsatt vitalitet», om apatien og distanseringen til livet de overlevende etter konsentrasjonsleirene opplever.

Går til grunne

«Overlevende,» snøfter Rosa, hun er altså ikke engang et menneske. «Du må glemme for å komme videre,» sier Pesky. «De stjal livet mitt,» sier hun. Men det er forskjell på å lyve for seg selv og det å leve i selvbedrag, som hun hevder at Stella gjør. Selv nekter hun å godta at datteren er død, hun nekter å omstille seg, hun nekter å glemme, nekter å gå ut av det livet som ble tatt fra henne og går til grunne for det, drevet inn i galskapen.

Det er et sjeldent inngående portrett Ozick gir, hoggende i stilen, preget av Rosas utbrudd, renskrapet for sentimentalisme og med en rystende innforlevenhet i et sinn som balanserer på grensa mellom galskap og tvungen rasjonalitet. I en episode protesterer hun mot innhegningen av en del av stranda med piggtråd for å sikre et hotells gjester privatlivets fred. Piggtråd for å holde andre ute - mot hennes erfaring fra leiren der piggtråden holdt dem fanget. Ei underbukse som kommer bort i vasken, blir derimot anslaget til et paranoisk utbrudd, en skam og et raseri mot hele hennes skjebne.

Selverkjennelse

Det handler om overlevelsesstrategier. Stella har lagt fortida bak seg, Pesky taler for glemselen, men opplevde ikke leirene. Selv klamrer hun seg til datteren og til sjalet hun venter på, det eneste hun har igjen etter henne. I konsentrasjonsleiren var det magisk. Den skjulte, beskyttet og livnærte. Etter krigen er det et minne om alt det livet ikke ble, for henne og for datteren - som kommer til henne og som hun skriver til.

Men når sjalet så kommer, etter møtet med Pesky og brevet fra forskeren, betyr det ikke lenger det samme for henne. Det er slått en sprekk i hennes virkelighet. Slik sett aner man glimtet av en selverkjennelse i bokas avslutning, som gir håp om en forløsning videre framover. Men slutten er også tvetydig. Rosa er «tynget ned av savn», hun har forlatt et virkelig liv og nekter å gi slipp på det øyeblikket da livet ble tatt fra henne.

Om hele den fortvilte dybde og tragiske desperasjon som preger Rosa, har Ozick skrevet ei glitrende og rystende god bok.