Stortingsvalget 2017:

Et stort Arbeiderparti er ingen naturlov. Det har de glemt forbausende fort

Politisk demens i Ap.

Kommentar

Hvor var det det butta? Ordspillene, metaforene og de lånte, litterære standardfrasene er alle sammen brukt opp. Arbeiderpartiets fall fra 36 prosent i vinter, ned mot 32 prosent før sommeren – og bykset ned til 27, 5 prosent i snitt av målingene i skrivende stund, er så brutalt at det vekker medynk selv hos politiske motstandere.

Å være midt oppi en slik nedtur må være en enorm påkjenning. Den eneste trøsten for hovedpersonen er at det likevel kan ende med en regjering ledet av Jonas Gahr Støre.

Når sårene skal slikkes, enten det skjer bak dørene i regjeringskontorene eller i en opposisjonstilværelse på Stortinget, bør denne erkjennelsen dukke opp: Arbeiderpartiet har gått på samme skjær som ved valget i 2001, etter Jens Stoltenbergs første, kortlivede regjering.

De historiske rammene er annerledes, men mønsteret er det samme: En selvsikker glideflukt mot sentrum, som åpnet et gapende bakrom Arbeiderpartiet ikke hadde kontroll på. Under Stoltenberg skyldtes det blant annet reformiver og utfordring av sykelønnen, og det endte med 24, 3 prosent i oppslutning.

Lærdommen etter 2001 var at Arbeiderpartiet måtte gå mot venstre, og samle troppene på sin side av den politiske aksen. Stinne av selvtillit etter Stolberg-æraen, ser det nå ut til å være glemt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for valgnederlaget i 2013, gikk Ap ut av regjering som den suverene kraften på venstresiden i norsk politikk. SV hadde bare så vidt overlevd. Senterpartiet drev med indremedisin etter en opprivende lederstrid.

Stoltenberg gikk videre til større oppgaver i NATO, og Støre ble kronet som etterfølger. Han seilte straks høyt på målingene, og ble der. I god medvind utviklet Støre mer radikal politikk. Blant annet i arbeidslivsspørsmål, sammen med sin rådgiver Jonas Bals - forfatter, malersvenn og fagforeningskomet. Jonas og Jonas bygget en imponerende konstruksjon: en bro som skulle bære fra solid støtte til EØS og over til tryggere forhold for norske arbeidsfolk. Venstresiden, det var Ap, det.

Samtidig flørtet han med KrF, til og med Venstre – selv om Trine Skei Grande rutinemessig avviste. I tillegg ble tankesmien Agenda etablert, med klar klar sentrum/venstre-profil.

Opptatt av seg selv ble Arbeiderpartiet plutselig fintet ut. To ganger. Først av distriktspolitikkens plutselige kraft og Senterpartiets vekst. Så av SV som markerte tydelig avstand med mer radikal fordelingspolitikk og kamp mot «velferdsprofitørene».

Plutselig var Ap blitt presset. De svarte med å finte ut seg selv. Rødt og MDG hadde begynt å yppe på målingene, Støre gikk ut og avviste ethvert regjeringssamarbeid med de to. Vips, så satt Ap ribbet tilbake.

Partiet satt igjen med et kjølig og uforpliktende forhold til KrF. Og i tillegg til det: en klima- og fordelingspolitikk som var bleke utgaver av originalene.

Plutselig gikk det opp for en rekke velgere at skulle du sikre hjertesaken din på venstresiden i norsk politikk, så var det lurt å stemme på noen andre enn Arbeiderpartiet. Det var som å trekke ut en propp. Lekkasjen mot SV, Rødt og MDG har vært stor. En meningsmåling denne uka viste at 8,5 prosent av Ap-velgerne fra 2013 nå var gått til disse tre partiene.

Dårlig manøvreringsevne, strategiske bommerter - kanskje også en skvett arroganse, har ledet Arbeiderpartiet inn i det uføret vi ser nå. Et stort sosialdemokratisk parti er unntaket, ikke regelen. Det viser utviklingen i resten av Europa. Støre, eller den som leder Ap etter valget, må finne fram igjen analysene fra 2001.

Ikke fordi Ap skal styre landet til enhver tid, men fordi det politiske systemet har godt av jevnbyrdig konkurranse mellom høyresiden og venstresiden.

Oppbygningen av den rødgrønne prosjektet startet med å bygge fortrolighet mellom Stoltenberg, Kristin Halvorsen i SV og Åslaug Haga i Senterpartiet. Personlige forhold er en underkommunisert faktor i politikken. Det gjør at tilsynelatende umulige samarbeid blir mulig. Det er nok å nevne at Siv Jensen (Frp) og Trine Skei Grande (Venstre) er venner og kan snakke fortrolig.

Hvis de to kan finne ut av det med hverandre, er det selvsagt mulig å finne kontaktpunkter mellom en Ap-leder og Rasmus Hanson i MDG. Kanskje også delvis med Bjørnar Moxnes i Rødt. Politikken er ultimativ, men de er typiske pragmatikere begge to.

Partiene samarbeider i Oslo. Å løfte det fra byråd til nasjonalt nivå forstørrer problemene. Men å aktivt skyve fra seg grunnlaget for flertall, var sommerens store tabbe.