Et stort helseproblem

«En for skarp forenkling av ulykkesårsaker uten i tilstrekkelig grad å ta hensyn til det mangfold, den variabilitet og gjensidige påvirkning som de ulike faktorer har, kan føre til fatale feilslutninger.»

Ulykker med personskader til følge er et av de største helseproblem i Norge i dag. Bedømt etter de kjente helseparametre tapte liv, tapte leveår og liggedøgn i sykehus, kommer personskader forvoldt ved ulykker på 2. plass etter hjerte- og karsykdommene, men foran kreftsykdommene. Dette skulle rettferdiggjøre aksept for bred satsing på ulykkesforebyggende forskning med etterfølgende praktiske tiltak innen alle de områder i samfunnet hvor personskadeulykker inntreffer.

Studier over ulykker er blitt publisert i en rekke land de siste 50 år. Årsaksfaktorene ved de ulike typer ulykker er svært varierende. Dette gjør det vanskelig å trekke allmenngyldige konklusjoner og gi felles konkrete råd for forebyggende arbeid. Variasjonene er også store fra land til land ut ifra de spesielle forhold som eksisterer i natur, befolkningssammensetning, grad av mobilisering, grad av annen teknifisering, opplæring, lovverk og regelverk. Det er derfor nødvendig å gjennomføre brede studier innen dette sammensatte fagfelt i hvert enkelt land.

Arbeidslivsmyndighetene har også gjort en betydelig innsats for å forebygge arbeidsulykker. Innsatsen her har imidlertid vært vanskeligere enn innen trafikkmedisin idet det er så mange parter inne i bildet som har «mindre problemer» hver for seg enn det store trafikkmaskineriet alene byr på. Den største enkeltgruppe personskadeulykker er hjemmeulykker. Her er man på en arena hvor det er godt mulig å gjøre inngripen i forebyggende øyemed. Eksempler på dette kan være sikring av elektrokontakter, tidsbrytere, «intelligente kokeplater», sikkerhetsutstyr på komfyrer som hindrer velting av varmt vann over barn og andre, anbefaling om å fjerne dørterskler i boliger for eldre, anbefaling om doble gelendre i trappeoppganger i hus som brukes av eldre etc. Fritidsulykker og idrettsulykker er et annet felt hvor det er gjort en betydelig innsats med bevist reduksjon både i antall skader og nedgang i alvorlighetsgrad av skadene. Trafikkmedisinske arbeider også fra vårt land har bevist at konkrete forskningsprosjekter har ført til lov- og regelendringer som har hatt reell og stor effekt.

Statistisk sentralbyrå får inn melding om trafikkulykker og alvorlige arbeidsulykker fra ulike politikamre. For de fleste ulykkesgruppers vedkommende har man en betydelig underrapportering. På den måten blir de offisielle tall man opererer med i ulykkessammenheng bare en skygge av sannheten. Rapportene til Statistisk sentralbyrå inneholder intet om sendødsfall og andre faktorer som behandling, komplikasjoner og evt. invaliditet.

Opprettelsen av Folkehelsas ulykkesregister i 1985 førte til en betydelig bedring. Det gir et bredt datagrunnlag for analyse og gir nasjonale estimater. Ved norske sykehus behandles til sammen ca. 450000 personer årlig for personskader. Ca. 90% av disse behandles poliklinisk, og resten er innlagt. Prosentandelen innlagte varierer, naturlig nok, fra den ene ulykkeskategori til en annen. Trafikkulykker og arbeidsulykker (sistnevnte særlig fra bygningsindustrien og jord- og skogbruk) har langt høyere gjennomsnittlig alvorlighetsgrad pr. ulykke enn de øvrige ulykkeskategorier. Hjemmeulykkene hvor mange eldre og også barn rammes, er imidlertid også en betydelig gruppe.

Man har i tilgjengelig litteratur en rekke konkrete eksempler på hvordan kombinert medisinsk og teknisk forskning både innen trafikkmedisin og andre ulykkeskategorier kan gjennomføres. Man har forsøkt å kartlegge hvilke tekniske løsninger som har vært utløsende faktor og skadevoldende element. Kunnskap ervervet ved slik forskning har vært med på å danne grunnlaget for nye sikkerhetsforskrifter, særlig til anvendelse i og på kjøretøy, men også i annen sammenheng.

Vi er nå inne i en tid med nye økende antall drepte og hardt skadde både i trafikken, på arbeidsplassen og mange steder ellers. Sammenheng mellom alkoholinntak og trafikkulykker har lenge vært kjent og blir kontinuerlig bearbeidet fra ulike instanser. Bruk av rusgivende og bedøvende midler på arbeidsplassene og ellers i samfunnslivet gir ytterligere risikoøkning her. Ingen kjenner det reelle omfang, og mørketallene er antagelig store. Dette krever ytterligere innsats både i det kartleggende og forebyggende arbeid. Samme type ulykker kan ha en rekke helt forskjellige følger, avhengig av små variasjoner både i årsakskjeden, hos dem som blir rammet og variasjoner i tekniske forhold. En for skarp forenkling av ulykkesårsakene uten i tilstrekkelig grad å ta hensyn til det mangfold, den variabilitet og gjensidige påvirkning som de ulike faktorer har, kan føre til fatale feilslutninger.

Det helsepersonell som først kommer til et ulykkessted, har en særlig sjanse til å kartlegge detaljer omkring årsaksfaktorene, selve årsakskjeden, skadevoldende elementer og konsekvensene av kreftenes innvirkning på de tilskadekomne personer. Luftambulansepersonellet ser mange av de alvorligste personskadeulykkene i Norge. Samlende systematisering av dette unike materialet vil være et verdifullt bidrag i det arbeid som også hvert enkelt sykehus, etter min oppfatning, både må og skal delta i. En sammenstilling av data fra skadestedet, under transporten, mottaksarbeid, operasjoner og rehabilitering er nødvendig for å få god nok oversikt over alle medisinske sider ved ulykkene. Dette må kombineres med data innhentet av politiet, observasjoner gitt av vitner og andre involverte. Rapporter om «nestenulykker» er også verdifulle. Ofte er det bare tekniske tilfeldigheter som skiller en alvorlig hendelse fra å være en enkel teknisk hendelse til å være en fatal personskadegivende ulykke. I tillegg til den ovenfor anførte brede innsats kom man ikke utenom den eksperimentelle forskning innen ulykkesmedisin som også har samme hensikt, nemlig å redusere mulighetene for og forekomsten av personskader.

Med bakgrunn i de ovenfor anførte tall på personskadeulykker i Norge er det gitt at dette er en betydelig belastning på et fra før overbelastet helsevesen. Norske sykehus har jevnt over en meget anstrengt økonomi. Behandlingskapasiteten er også for liten i forhold til de oppgaver dagens medisinsk-tekniske status gjør oss i stand til å gjennomføre. Forventningene om «reparasjonstiltak» blir stadig høyere. Et annet moment som også bidrar til behov for kapasitetsøkning på sykehusene, er at vi i gjennomsnitt stadig blir flere eldre. Dette har, naturlig nok, innflytelse på forekomst av sykdommer. Mange kategorier sykdommer øker med alderen. Visse typer skader forekommer også hyppigere hos eldre enn yngre. Et eksempel på dette er lårhalsbrudd, som er både en alvorlig og ressurskrevende skade. I de sykehus som har både akuttfunksjon og planlagt funksjon innen de opererende fag, utgjør akuttoperasjonene mer enn halvparten av operasjonstiden, ved enkelte sykehus helt opp til 64- 65%. En reduksjon i de operasjonskrevende personskader vil frigjøre mye kapasitet til å gjennomføre den planlagte operative virksomhet. Med dagens økonomiske situasjon og kapasitetsbrist på sykehusene vil denne realitet være en særlig inspirasjon for de mange som driver og bør drive personskadereduserende forskning og annen forebyggende virksomhet.

Ulykkesforebyggende arbeid må aldri bli bare skippertak og dugnadspreget. Det kommer stadig nye medmennesker opp i risikosituasjoner. Vi får nye foreldre, nye barn, stadig større og nye grupper eldre, nye arbeidstakere på farlige arbeidsplasser. Den tekniske utvikling gir nye utfordringer i velkjente og fra før vel etablerte miljøer. Dette gjør at ulykkesforebyggende og personskadereduserende innsats må være et kontinuerlig arbeid med bred støtte fra våre sentrale politiske og administrative myndigheter. Lokalinnsats og hvert enkelt medmenneskes oppmerksomhet og ansvarsbevisste handling er grunnpilarer i dette arbeidet. Sentralt og koordinert tverrdepartementalt arbeid på dette felt vil være en meget god samfunnsinvestering.