Et stort løft

I fjor var Spellemannprisen en manifestasjon av den sørgelige tilstanden i Musikk-Norge. Å sitte i Oslo Spektrum i går kveld var som å være i et annet tiår, et annet land, et helt annet popunivers.

Ja, se det, vi ere en popnasjon, vi med.

Wergeland hadde neppe trivdes særlig godt i betonghallen nede ved Oslo S et par timer før midnatt i går. Men vi andre trivdes utmerket. Det var eneren Lene Marlin, fjortispophysteri med M2M, reine skjære gospelrockstemningen med BigBang og Jaga Jazzist, mørkemennene i Madrugada og comebacket vi ikke kan motstå, a-ha.

  • Endelig har Norge fått fram en generasjon musikere som vil underholde, som vil være artister og som evner å nå ut til publikum hjemme og ute. Spellemannprisen er årsrapport fra Musikk-Norge, og vi så svært få røde tall i går kveld.

Vi glemmer første avdeling - minoritetsavdelingen for rørospols og avdankede visesangere - ledet av en slående vakker, men kjedelig Annbjørg Lien. Så forutsigbart kan det ikke være meningen å pakke inn de «snåle» og de «sære», samtidsmusikerne, danseorkestrene og folkemusikantene. Til og med talene var like kjedelige som fordommene sa på forhånd.

Del to var en helt annen skål.

  • BigBang representerer generasjon 99 i norsk rock sammen med Madrugada. BigBangs spleis med Jaga Jazzist er akkurat den type fusjoner Spellemann trenger.

Morten Abel er den skakke entertaineren, popsangeren med kunstnersjel, raringen med dametekke og folkelig appell. Det er bare så bra at han har klart å revitalisere seg sjøl og blitt en ekte popstjerne igjen.

A1 var et unødvendig innslag. Vi behøver ikke lenger å importere deodorantband fra England med et norsk alibi så lenge stoda i popbransjen er så bra som den er nå.

En anelse glamour og en touch av Billboard fikk vi jo gjennom M2M som med Marions klassevenner fra Hammer skole på Lørenskog hylende foran scenen fikk vist at de fikser liveformatet også.

Og det føles godt å ha a-ha tilbake. Comeback - man kan jo gremme seg bare man hører ordet - men gruppas første nye låt på sju år, «Summer Moved On», er en fantastisk låt.

  • Men det var selvsagt Lene Marlins store kveld. Hennes suksess framstår som særdeles sunn. Det er en suksess tuftet på et låtmateriale laget av artisten selv, en plate spilt inn på artistens egne premisser og uten at man har gjort henne til et konstruert og simpelt produkt. Men det er også en suksess som bør gi den norske musikkbransjen selvtillit. Mens M2M er signal til Atlantic i New York og a-ha til Warner i Hamburg, er det Virgin i Norge som står bak Lenes suksess. Virgin-direktør Per Eirik Johansen og manager Arne Svare er hjernene bak en suksess som har ført til en million solgte av debutalbumet «Playing My Game». Derfor bør hennes suksess kunne gi ringvirkninger.
  • Fjoråret var reine sorgen. Men i år er alt annerledes. Allmenntilstanden til den norske musikkbransjen er utmerket, og som Ole Evenrud meldte med sin hese I'Dole-røst: Jeg tror popmusikk har blitt akseptert i Norge, jeg!