DYSTERT: I talen som avsluttet det republikanske landsmøtet forrige uke, malte Trump er dystert og dystopisk bilde av USA og en verden i kaos. For hvert terrorangrep eller masseskyting som skjer fram til november vil dette verdensbildet bli en bekreftelse for mange velger, skriver Thor Steinhovden. Foto: Carlo Allegri / Reuters / NTB Scanpix
DYSTERT: I talen som avsluttet det republikanske landsmøtet forrige uke, malte Trump er dystert og dystopisk bilde av USA og en verden i kaos. For hvert terrorangrep eller masseskyting som skjer fram til november vil dette verdensbildet bli en bekreftelse for mange velger, skriver Thor Steinhovden. Foto: Carlo Allegri / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Et stort «men»

I november blir trolig Hillary Clinton USAs første kvinnelige president, men la oss ikke undervurdere Trumps kaotiske verdenssyn.

Meninger

Rett før demokratene møttes denne uken for å nominere Hillary Clinton, offentliggjorde Wikileaks i helgen 20,000 eposter sendt til eller fra Det demokratiske partiet. Epostene viser at toppledelsen i partiet støttet Clinton fra dag én og jobbet for å undergrave Bernie Sanders.

Avsløringene kom ikke som en overraskelse på noen i Sanders-leiren, men det tente likevel et lite opprør i Philadelphia. Under starten på landsmøtet så det ut som skandalen kunne rokke ved den skjøre freden mellom de to fløyene i partiet. Sanders-delegater brukte mesteparten av dagen på å demonstrere mot konventets talere, men kaoset roet seg etter at Sanders, Elizabeth Warren, og Michelle Obama holdt sine taler. Nå bør demokratene få orden på sakene i Philadelphia, for på høyresiden er Trump i ferd med å bli en farlig motstander.

USIKKERT: Hvis Clinton har et så mye bedre utgangspunkt enn Trump, hvordan kan han lede, spør Thor Steinhovden.
USIKKERT: Hvis Clinton har et så mye bedre utgangspunkt enn Trump, hvordan kan han lede, spør Thor Steinhovden. Vis mer

Det konstante mediesøkelyset på nominasjonsprosessen fikk det lenge til å virke som at Bernie Sanders faktisk kunne slå Clinton i vår. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Mens bare 333 delegater skilte Obama og Clinton i 2008, vant hun med over 900 over Sanders i år. Begge tallene inkluderer de mye omtalte superdelegatene, de rundt 700 sentrale partimedlemmene som kan stemme slik de vil. I tillegg vant Clinton 3,8 millioner flere personstemmer enn Sanders, og mange flere nominasjonsvalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi hun hadde god kontroll på nominasjonsprosessen, har Clinton for lengst tatt store steg i å sette sammen en robust valgkamporganisasjon. Hun har over 700 ansatte, sammenliknet med Trump som har færre enn 100 i sin kampanje. Clinton og grupper som støtter valgkampen hennes har så langt samlet inn svimlende tre milliarder kroner, mens Trump og hans støttespillere ligger langt bak med 800 millioner. Demokratene har riktignok brukt mye av disse pengene allerede, men da til å bygge et avansert politisk maskineri som skal få velgerne til urnene i høst. Likevel har Clinton har fortsatt dobbelt så mye midler tilgjengelig som Trump.

Valget av senatoren Tim Kaine som visepresidentkandidat viser dessuten at Clinton føler seg trygg på at venstresiden i partiet vil samle seg rundt henne. Kaine er på ingen måte konservativ, men som katolikk er han prinsipielt imot abort selv om han mener at staten ikke bør begrense denne retten. Han har blant annet også vært for oljeboring utenfor hjemstaten Virginias kyst. Først og fremst er han ikke Elizabeth Warren eller Bernie Sanders, to personer mange på venstresiden i partiet kunne tenkt seg som visepresidentkandidater. Clinton prioriterer dermed å kjempe om moderate velgere foran å oppildne kjernevelgerne på venstresiden. En meningsmåling som viser at rundt 85 prosent av Sanders-velgerne vil støtte henne i høst, antyder at dette trolig er rett strategi.

For å bli president må Clinton vinne nok delstater til å få 270 valgdelegater. Hver delstat er verdt et visst antall slike delegater, og allerede fra start har demokratene et forsprang fordi de har solid støtte i folkerike delstater som er verdt flere valgdelegater. Ved å sette sammen ulike kombinasjoner av delstater har New York Times regnet ut at Clinton kan vinne valget på 858 ulike måter, mens Trump bare har 156 veier til Det hvite hus.

Basert på Clintons nøye forberedte maskineri, en lettere vei til seier, og meningsmålinger, spådde tallknuserne lenge at Clinton lå klart best an til å vinne valget. Siden juli har dette endret seg i feil retning for demokratene. New York Times senket nylig vinnermuligheten fra 74 til 69 prosent sjanse for at demokratisk seier, etter at en rekke nye meningsmålinger viste at Trump hadde kuttet ned på forspranget til demokraten. På CNNs siste meningsmåling, tatt etter landsmøtet forrige uke, hoppet Trump forbi Clinton og leder med fem prosentpoeng. Flere andre målinger viser det samme. På gjennomsnittsmålinger ligger de to nå helt likt, noe som bare har skjedd én gang før i år. I viktige vippestater som Florida, Ohio, North Carolina og Iowa er ledelsen til Clinton på en til to prosentpoeng. Sist, men ikke minst: Tallknuseren Nate Silver i FiveThirthyEight skrev på starten av uken at hvis det amerikanske valget hadde blitt avholdt denne uken, så hadde Trump hatt størst sjanse for å bli president.

Det hviler derfor en mørk sky over Philadelphia denne uken. Et stort «men» henger i luften. Hvis Clinton har et så mye bedre utgangspunkt enn Trump, en bedre rustet valgkamporganisasjon, og relativ ro i sitt eget parti, hvorfor har hun falt på meningsmålingene? Hvordan kan Trump lede?

Svaret kan ha mindre med Trump som kandidat å gjøre, enn visjonen de to ulike kandidatene tilbyr til de amerikanske velgerne.

Demokratene har valgt et positivt budskap i årets valgkamp. Den tradisjonelle ruten. Michelle Obama, som stjal showet på landsmøtets første kveld, brukte den tynnslitte strofen «Dette er det største og beste landet i verden akkurat nå». Clinton bruker liknende formuleringer, og i tillegg dyrker hun sin egen erfaring og «insider-status». Hun satser på at flertallet av velgere ikke er like frustrerte og sinte som Trump ser ut til å tro.

Trump derimot, gir et klart alternativ til denne fortellingen. I talen som avsluttet det republikanske landsmøtet forrige uke, malte Trump er dystert og dystopisk bilde av USA og en verden i kaos. For hvert terrorangrep eller masseskyting som skjer fram til november vil dette verdensbildet bli en bekreftelse for mange velgere. Han lovet dessuten å være stemmen til frustrerte amerikanere, først og fremst hvite velgere, som mener de har blitt lurt av frihandelsavtaler, trues av innvandrere, og får lite igjen fra det de mener er et korrupt, politisk system. En slik frustrasjon kan være vanskelig å måle på forhånd, noe Brexit-valget viste klart. Likevel ser vi nå tendenser til at denne fortellingen treffer mange velgere i USA, slik den gjorde blant republikanske velgere i nominasjonskampen.

Rundt landsmøtene er meningsmålingene ustabile. Vi skal derfor være forsiktige med å tolke for mye, spesielt siden det er over 100 dager igjen til valget. Likevel preges den amerikanske valgkampen av et stort «men» om dagen. Til sine landsmøtedelegater har Clinton-kampanjen trykket opp tusenvis av plakater med skriften «Love Trumps Hate». Dette er på langt nært sikkert.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook