Et stort skritt for Europa

Når Det europeiske råd denne helgen låser vekslingskursene mellom landene som ved utgangen av året skal smelte sine nasjonale valutaer sammen til en euro, er et politisk-økonomisk eksperiment av historiske dimensjoner i gang for alvor.

I og med innføringen av økonomisk og monetær union (ØMU) gir 11 stater fra seg et grunnleggende kjennetegn ved statsmakt, retten til suverent å regulere pengevesenet innenfor sitt territorium. Prosjektet vil endre mange sider ved europeisk samfunnsliv, økonomi og politikk.

At pengevesenet har vært et nasjonalt anliggende har ikke forhindret europeiske stater fra å samarbeide om valutaspørsmål. Et tidlig eksempel er Den latinske monetære union fra 1865 til 1870. Frankrike, Italia, Belgia og Sveits etablerte en felles kombinert gull- og sølvstandard og samarbeidet om utstedelse av mynter. Erfaringene fra mellomkrigstiden skapte etter annen verdenskrig bred enighet om behovet for sterkere internasjonalt valutasamarbeid. I 1944 ble Bretton Woods-systemet etablert med faste, men justerbare vekslingskurser mellom 44 land. På grunn av svak tilgang til kapital og dollarens overlegne tiltrekningskraft etablerte de europeiske landene Den europeiske betalingsunionen i 1950. Dette var et system for å utlikne betalingsoverskudd og underskudd mellom landene. Dermed kunne handelen øke uten at svake valutaer ble utsatt for frie markedskrefter. Etter at Bretton Woods-systemet brøt sammen i 1971, etablerte de europeiske landene det såkalte slangesamarbeidet som begrenset valutasvingningene dem imellom. Dette samarbeidet ble i 1978 videreført gjennom det europeiske monetære system (EMS). På møtet i Det europeiske råd i Maastricht i 1991 gikk EU-landene betydelig lenger i sin monetære integrasjon ved å traktatfeste innføringen av en pengeunion innen 1999. I disse dager fastsettes vekslingskursene mellom de 11 medlemslandene i ØMU. Før sommeren etableres den europeiske sentralbanken. Denne vil være overordnet de enkelte medlemslandenes sentralbanker. Ved årsskifte fastsettes vekslingskursen mellom den enkelte valuta og euro, samtidig som den europeiske sentralbanken overtar ansvaret for å intervenere i valutamarkedet. Det er denne banken som ut fra den overordnede målsetting om prisstabilitet fastsetter rentenivået på sentralbankenes utlån til private banker og kredittinstitusjoner. I 2002 introduseres euro også i form av pengesedler og mynter mens nasjonale pengesedler opphører som lovlige betalingsmidler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Felles rentenivå kan være et problem hvis økonomiene innenfor euro-området ikke utvikler seg i takt. I dag er det også store forskjeller mellom de to kjernelandene i EU, Tyskland og Frankrike, på den ene siden og flere av de mer perifere landene som Irland, Finland, Spania og Portugal på den annen. I Irland vokser økonomien raskere enn ellers i Europa. Den irske sentralbanken opererer med vesentlige høyere korte rentesatser enn den tyske og franske. En kommentator i den engelske avisen The Sunday Times antar at overgangen til felles pengepolitikk vil føre til at Irland vil få sine korte renter senket fra 5,5% til 3,5% midt i en høykonjunktur, med fare for spekulativ «boom» etterfulgt av et brutalt «crash». Ifølge The Economist kan Spania og Portugal få en liknende utvikling.

Politikk dreier seg om avveininger. Mens Irland (og Spania og Portugal) formodentlig har andre grunner til likevel å bli med i ØMU, har Norge gitt fra seg denne muligheten, men må likeledes veie valutapolitiske hensyn opp mot rentepolitiske. Partene i arbeidslivet og konkurranseutsatte næringer foretrekker forutsigbarhet i valutapolitikken, mens de med finansplasseringer i norske kroner trenger en troverdig valutakurs. På den annen side kan målet om stabil valutakurs tvinge fram en rentepolitikk som ikke er tilpasset økonomiske konjunkturer.

Norske myndigheter valgte i 1990 ECU som stabiliseringsmål på et tidspunkt hvor det europeiske valutasamarbeidet tilsynelatende stod sterkt. Det ble argumentert med at vi kunne «importere troverdighet». EØS-prosessen bidro til å gjøre en europeisk løsning attraktiv. Det som fikk liten oppmerksomhet var at vi koblet oss helt fra dollaren, og sterkere til tyske mark på et tidspunkt hvor tyske renter økte etter Tysklands samling, mens amerikanske renter sank. Fra midten av 1989 til tidlig i 1991 svingte de korte rentene fra en situasjon hvor de amerikanske var 2,8 prosentpoeng høyere enn de tyske til en situasjon hvor de tyske var 2,6 prosentpoeng høyere enn de amerikanske. Samtidig falt dollaren med rundt 25 prosent i verdi i forhold til marken. Tilknytning til ECU bidro dermed til å holde norske renter høye i en periode hvor boligprisene var i fritt fall, en bølge av konkurser skylte over næringslivet, mange husholdninger slet hardt og de største bankene måtte reddes av staten.

I dag er situasjonen omvendt. Norsk økonomi går så det suser: Avisene melder om «kjøpefest», i boligmarkedet er det nesten hyperinflasjon og mye av veksten er finansiert med lånte penger. Norges Bank har lenge ønsket seg høyere renter, men er forhindret fra å gjøre nevneverdig med saken fordi vår valutakurs skal stabiliseres i forhold til ECU. Tysk økonomi har slitt tungt og tyske renter er derfor betydelig lavere enn for eksempel amerikanske og britiske renter som altså utbetales i valutaer vi ikke stabiliserer krona mot.

Grunnen til at norske regjeringer har akseptert en til dels grov utakt i svingningene mellom rentepolitikken og vår hjemlige økonomi er hensynet til utenriksøkonomien. Det har vært en liten oppmyking underveis, men Norges Bank har i all hovedsak lykkes ifølge valutakursmålet. LO og NHO har fått en stabil valutaramme for sitt inntektspolitiske arbeid med å styrke konkurranseevnen. Eksport- og importbedriftene har kunnet arbeide innenfor en rimelig forutsigbar ramme. Når arbeidsledigheten også faller, er det ikke rart at norsk økonomisk politikk på 1990-tallet av mange - også utlendinger - regnes som svært vellykket.

Likevel kan man si at hensynet til utenriksøkonomien i unødig stor grad har gått på bekostning av hensynet til den nasjonale økonomiske styringen. En illustrasjon er at mens den konkurranseutsatte industrien har fått forutsigbarhet, har de som kjøper og selger bolig, fått det motsatte. Et etterpåklokt poeng er at man kunne ha oppnådd en omtrent like god stabilisering av valutakursen, men samtidig redusert noe av rentepolitikkens medsykliske og destabiliserende effekter hvis den norske krona også hadde svingt sammen med de lands valutaer hvis økonomi svinger mer i takt med vår. Hvis vi gjeninnførte en handelsvektet kurv lik den vi brukte fra 1979 til 1990, ville vi også redusere valutarisikoen for de eksportører og importører som gjør opp i dollar, pund og svenske kroner, for å nevne de viktigste av de valutaene vi ikke tar hensyn til i dag.

I Norge har vi også tidligere benyttet anledningen til å revudere vår egen valutakurspolitikk i forbindelse med endringer i europeisk valutasamarbeid. Når EU forandrer rammebetingelsene, kan Norge gjøre nasjonale tilpasninger uten at det går på bekostning av vår troverdighet. Innfasingen av ØMU gir en slik anledning.

ØMU er ikke endestasjonen for europeisk økonomisk integrasjon. Den har åpenbart flere implikasjoner for Norge enn måten kronekursen skal fastsettes på. Noen effekter synes sannsynlige og er allerede underveis. For det første vil en felles valuta gjøre de europeiske kapitalmarkedene mer integrerte og effektive. Når valutakursrisikoen er fjernet, blir det lettere for de som investerer i aksjer og obligasjoner, å betrakte Europa som ett marked. En annen mulig følge er en økt tendens til at bedrifter lokaliserer sin virksomhet der de finner de billigste innsatsfaktorene som f.eks. arbeidskraft. Det som bremser en slik utvikling, er at de færreste bedrifter kostnadsfritt kan kvitte seg med arbeidskraft. Dersom ØMU gjør investorene svært mobile, kan det skape betydelig strukturell omstilling i europeisk næringsliv. Dette kan styrke konkurranseevnen, men svekke sysselsettingen. I dag er arbeidsledigheten i EU over ti prosent, eller dobbelt så høy som i USA. En ytterligere økning i ledigheten vil kunne skape store sosiale problemer i flere regioner i Europa. Vi kan også forvente sterkere krav om et mer fleksibelt arbeidsmarked der arbeidstakerne får svakere rettigheter (minstelønn, oppsigelsesvern osv.) i «bytte» mot et håp om større jobbskaping. Det kan også komme krav om økte interne overføringer til svake regioner i EU.

Innenfor rammene av den såkalte stabilitetspakten som EU vedtok i 1997, kan EU-landene fortsatt føre sin egen budsjettpolitikk. Dersom de europeiske kapitalmarkedene og industrien blir mer mobile, vil det over tid være vanskelig for landene å føre vidt forskjellig skatte- og avgiftspolitikk. Dersom en type næringsvirksomhet blir sterkt skatte- eller avgiftsbelagt i ett land, kan den lett flytte virksomheten til et land med lavere satser. Det er derfor rimelig å forvente at også skatte- og avgiftspolitikken etter hvert løftes opp på EU nivå.

Mens høy statsgjeld og underskudd på statsbudsjettet er en av de største utfordringene for flere EU-land, er Norge i den situasjon at statsbudsjettet går med overskudd og statens kapitalbeholdning øker. Det er i dag lite som tyder på at den norske krona skulle bli sterkt og varig svekket på grunn av svakheter i offentlige finanser. Selv om finansmarkedet innenfor euro-området skulle bli mer attraktivt, behøver ikke det bety en kapitalflukt fra Norge. Dersom ØMU medfører lavere skatte- og avgiftsnivå i EU, vil norske myndigheter også ha råd til å følge en slik trend. Eksempelet fra rederibeskatningen, hvor Stortinget fjernet skattleggingen av rederiene for å unngå at de flyttet virksomheten utenlands, kan gjenta seg innen andre næringsgrener.

I sum ser vi at euroen bærer med seg et enormt, ukjent endringspotensial. Euroen vil skape forvirring, friksjon og nye politiske fronter. Et av de største økonomiske og politiske eksperimenter i moderne tid er i gang.