Et storting uten FrP

Norske medier har et større problem på innvandringsfeltet enn selvsensur.

Meninger

DRIVER NORSKE JOURNALISTER selvsensur i dekningen av tidens mest omtalte og betente tema - innvandring? Nei, svarer de selv, og de har rett. Fordi problemet ikke ligger der. Er du grunnleggende positiv til at Norge skal motta mange asylsøkere, er det ingenting å sensurere. Og du kan drive kritisk journalistikk bare ved å fokusere på én person. Sylvi Listhaug.  

I en ny undersøkelse der 657 journalister er intervjuet, svarer bare 6 prosent at de har lagt bånd på seg i forhold til islamkritikk, integrering eller flyktningkrise for å unngå ubehag. En større andel (15 prosent) mente andre drev selvsensur, mens 46 prosent frikjente kollegene. 30 prosent mente selvsensur var et økende journalistisk problem, men like mange var uenige. Alt i alt lav selvrapportering om selvsensur fra laugets side. 72 prosent syntes mediene hadde dekket flyktningkrisen godt eller svært godt.  

AT JOURNALISTER er fornøyde med seg selv, er ingen nyhet. Heller ikke at de er mer liberale til innvandring enn befolkningen ellers. Det er 53 prosent av journalistene enige i. Bare 3 prosent mener mediene har mer restriktive holdninger enn folk flest. En egenmelding vi kan tro på. Den bekreftes også av den årlige målingen av yrkesgruppens partipreferanser. Om velgermassen bare besto av journalister, ville vi hatt helrødt flertall på Stortinget (55 prosent). FrP ville være helt ute, Rødt ville hatt 12 representanter. De innvandringsliberale småpartiene (KrF, Venstre, MDG, SV og Rødt) får tilsammen 45,2 prosent av journalistenes stemmer, mot bare 18,5 prosent blant vanlige velgere. Journalistene drømmer om et helt annet storting enn det virkelige.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvorfor? De tilhører kultur- og utdanningseliten, en skikt av middelklassen som utgjør under fem prosent av befolkningen. Her hører en moderne, urban, kosmopolitisk holdning til standardutrustningen. Man er for multikultur og globalisering, og anser innvandringsskepsis som dumt, harry og nasjonalistisk. Eller egoistisk, inhumant og rasistisk. Det er det siste man vil bli assosiert med. 

LEGG SÅ TIL det journalistiske ethos om å være kritisk til makten og tale den lille manns sak. Makten i asylpolitikken er staten. Den svake er asylsøkeren. Med sin sterke historie. Alltid framstilt som krysning av helt og offer. Medieforskere hevder at journalistikkens egenlogikk - vridningen mot personer, følelser og melodrama - veier tyngre enn journalisters egen venstrevridning. Slik at pressen gavner populistpartiet FrP. Men i asylpolitikken er det omvendt. Forskning ved UiO har vist at store deler av publikum er misfornøyde med mediedekningen. Tre av fire mener enkelthistoriene overser temaets kompleksitet, og vil ha mer bakgrunnsinformasjon. En uvant beskjed fra folkedypet til eliten.  

JOURNALISTER er påvirket av sitt eget sosiale, kulturelle og politiske ståsted. Det handler ikke om noen bevisst agenda, men en underforstått, selvfølgelig moral. Nyhets- og meningsjournalistikk er generelt tuftet på moral: Noen har sagt eller gjort noe galt! I innvandringsaker bør det helst være «en av oss». Det er riktig å være kritisk og fordømmende dersom «vi» har feilet.  

Om minoritetspersoner gjør noe galt, bør vi derimot være forsiktige og forståelsesfulle, så vi ikke stigmatiserer gruppen og gjør dem til fremmede. Logikken gir seg helt konkrete utslag: Når Haddy N'jie hetses av en norsk mann på Facebook, blir medieoppslagene mange og store. Når Amal Aden og andre minoritetskvinner blir fysisk truet for sine meninger, og i årevis må leve et liv snudd opp ned, med sikkerhetsalarm og politibeskyttelse, midt i trygge Norge, er det ganske stille i avisene. Ingen kampanje, ingen krav til politikere, ingen leting etter de ansvarlige. De er ikke en av oss. 

«MENINGSKORRIDOREN» ble aldri så trang i Norge som i Sverige. Og mye som ikke kunne sies for fem år siden, kan sies nå, også av muslimer selv. Det føles lenge siden flykningeuforien i fjor, da ingen turde være festbrems. NRK besøker krigssoner i Sverige. Aftenposten gjør reportasjer på islam. TV2 gransker seksualforbryteres landbakgrunn. Finansavisen gjør asylregnskap. Men det er et stykke igjen til danskenes systematiske, kritiske gravejournalistikk. Dansk TV2 brukte et år på å gjøre skjulte opptak i moskeene. Jyllands-Posten bestilte en stor meningsmåling av et representativ utvalg muslimer. Begge prosjektene avdekket formidable integreringsutfordringer. Sånt gjør vi ikke i Norge. Fordi resultatene kan bli ubehagelige? Det kan ikke handle om ressurser. Ingen norske medier greide engang å få oversatt imamens beryktede begravelselstale til morderen i Pakistan, selv om videoen er tilgjengelig. Og hvem skrev om de åtte unge Syria-farerne fra et og samme nabolag utenfor Fredrikstad? The New York Times. 

Du kan også ta «høyreekstremist»-testen: Se for deg mediekjøret om en høyreekstrem organisasjon jevnlig hadde invitert utenlandske hatideologer til å tale for norske ungdommer. Om politiet hadde invitert Fjordman til å holde foredrag om radikalisering. Eller en framstående kristen predikant hadde forklart holocaust med at jødene er et urolig folk eller sagt at giftemål med en muslim er som om to sauer har seg.  

DET JOBBER 1700 journalister i NRK. To - 2 - av dem, Anders Magnus og Tormod Strand, lager seriøse reportasjer på feltet. Og nå har en journalist i statskanalen lekt «muslimhater» i en kommende TV-dokumentarserie. Han delte en artikkel om homo- og kvinnefiendtlige muslimer i England. Kollegene svarte med å fryse ham ut: «Er du blitt en sånn brun type, eller?» Vanlig kritisk journalistikk om islam ble av andre NRK-journalister oppfattet som ekstremisme. I undersøkelsen svarer mange at årsaken til selvsensur er «stigmatisering fra kolleger» og at «man blir lett misforstått». Her er vi ganske langt fra den innvandringsliberale påstanden om at pendelen har svingt, slik at islam- og innvandringskritikerne er de nye «politisk korrekte». 

FORTSATT BESTÅR også en velkjent «rigging» av asylpolitiske oppslag: Når en politiker foreslår restriksjoner, henter pressen inn akkurat de ekspertene som kan dømme forslagene nord og ned. Når en politiker foreslår liberalisering, kommer ingen kritiske spørsmål, selv om vedkommende hevder grunnløse ting om «lønnsom» innvandring eller «jobb fra dag 1».  

Det har å gjøre med journalistenes egen kunnskapløshet på feltet. For noen dager skrev en erfaren og anerkjent journalist i denne avisen noe vi har hørt utallige ganger før: At Norge i mange år har ført en streng asyl- og innvandringspolitikk. Men hva er sannheten? At Norge i mange år har hatt en av de høyeste innvandringene i Europa i forhold til folketallet. 75 prosent av asylsøkerne har fått innvilget sin søknad, noe som er «eksepsjonelt høyt i forhold til resten av Europa», ifølge Sylo Taraku. Det har ikke vært vanskelig å få opphold i Norge, tvert i mot.  

ET HELT GRUNNLEGGENDE faktum i debatten er altså snudd på hodet, slik at folk blir villedet når de skal ta stilling til den videre politikken. Hvordan skal vi få et realistisk bilde av en stor samfunnsendring, om journalistene ser seg fornøyd med å spre myter? Og siden korrigerende informasjon likevel kommer til de spesielt interesserte fra utenlandske aviser, alternative nettsteder og sosiale medier: Hvordan tror de etablerte mediene at de skal beholde tillit og troverdighet i betente politiske spørsmål? For noen ser det ut til å gå som med journalistenes elskede småpartier: Under sperregrensen.