Et stridens sted

En jubileumshistorie som paradoksalt nok også kan bli en gravskrift.

BOK: Statens Kunstakademi i Oslo markerer i år sitt første sekel som utdanningsinstitusjon. Det skjer i en konfliktridd situasjon, som også har nådd offentligheten gjennom akademiets iherdige kamp for å bevare sin uavhengige status vis-à-vis Kunsthøgskolen samme sted.

Med tanke på at Statens Kunstakademi er et seint skudd på stammen fra 1500-tallets Accademia di San Luca i Roma, burde nok dagens byråkrater være en smule reflekterte før de eliminerer alle spor av en slik autonomi. Strid med øvrighetene og interne motsetninger har gjennom det hundreåret som ligger bak oss, vært med på å profilere hovedstadsakademiet. Dette framgår med all tydelighet av kunsthistorikeren Åse Markussens bok «Akademiet – Kunstakademiet i Oslo 1909–2009», en jubileumshistorie som paradoksalt nok også kan bli en gravskrift. Men Markussens historiske og grundige gjennomgang gir samtidig tungtveiende argumenter for å bevare så mye som mulig av institusjonens egenart innenfor Kunsthøgskolens administrative rammer. Derfor er det å håpe at boka bidrar til at departementale og andre prestisjeryttere stiger ned fra sine høye hester i denne saken.

Opp fra sykeleiet

Når man leser at den en gang så omstridte og første akademiprofessor Christian Krohg sto opp fra sitt siste sykeleie for å stemme på Matisse-eleven Axel Revold som sin etterfølger, går det fram at kunst også kan romme en etisk dimensjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Revolds konkurrenter var A.C. Svarstad og Søren Onsager, som ikke bare var antimodernister, men også antisemittiske i sitt syn på nye retninger. Sistnevnte ble en av Quislings fremste kulturkoryfeer, og et redskap for «nyordningen» som akademiprofessor og direktør i Nasjonalgalleriet. Mens det «illegale» og egentlige Statens Kunstakademi fungerte på nomadiske betingelser.

Sammenliknet med kulturnasjoner som Danmark og Sverige, var de fysiske fasilitetene magre på akademifronten her til lands. Dette – i tillegg til alternative lærerkrefter – gjorde at mange vestlandske kunstnerspirer søkte grobunn i København. Trønderkunstnere som Oddvar Alstad og Lars Tiller hadde atskillig mer å hente hos Fernand Léger i Paris enn fra «den tause korrektur» fra Jean Heiberg i Oslo. Per Krohg og Per Palle Storm var mer enn tydelige overfor elevene ved henholdsvis å tale i klartekst og gjennom fysisk å dissekere modellene på kavaletten.

Aktmodellen

Lenge var aktmodellen alfa og omega, men ikke nødvendigvis noen dogmatisk disiplin slik de såkalte «klassisk figurative» hevdet på 90-tallet da departementet overstyrte Statens Kunstakademi. (Det viser også jubileumsutstillingen i Nasjonalmuseet-Museet forsamtidskunst). Men de kunstneriske tilnærmingsmåtene som utfolder seg i samspill og spenning innenfor dagens institusjon er så mange flere.

Markussens bok bidrar også til å belyse noe av den situasjonen. Selv om hun ofte antyder mer enn hun presiserer. Hovedstadsfokuset gjør sitt til at de alternativer akademiene i Bergen og Trondheim representerer, usynliggjøres fra det norske kunstlandskapet.

Institusjonell identitet er ikke unikt for Oslo, men konfliktene har utvilsomt tradisjon for å slå ut sterkere der.