Gjennom to timer forteller han den sterke historien om hvordan norske myndigheter og norsk misjon gjennom det meste av 1900-tallet forgrep seg på taterne, det farende folket. Eller undermålerne og forbryterne, som de var i øvrighetas øyne. Man skal være blind for ikke å se at det går en linje fra rasehygienikerne i mellom- og etterkrigstida og fram til våre dagers rasisme og fremmedfiendtlighet.

Lobotomering

Lauritz (Paul-Ottar Haga) heter Sørensens tater, en dugandes hestekar som blir fratatt barna når kona dør, og selv sendt på misjonens «omskoleringshjem» Sandviken. Teaterstykket «Tater!» følger Lauritz selv og hans familie, der de kanaliseres til undergang, de fleste av dem, til fosterhjem og klinikker hvor inntil nylig aksepterte behandlingsmåter som lobotomering og sterilisering venter.

Opprivende

Historiene er opprivende med tanke på deres dokumentariske virkelighetsforankring, og formen som er valgt svært dristig. Per-Olav Sørensen har laget annerledes og eksperimentelt totalteater av stoffet. Film, dans, halsbrekkende sirkusnumre, suggererende lydbilder (musikk: Larry Delinger), avgrunnsdype ve-rop (solosang: Yolande Bavan) og abstrakt scenografi og 50-tallskostymer (John-Kristian Alsaker) utgjør helheten. Ensemblet teller 22.

Men om stoffet er sterkt og formen spennende, så blir savnet av et manus som organiserer materialet bedre og gir oss enkeltskjebner som kunne hogd tak, sterkere og sterkere ut over i forestillingen. Det er det historiske materialet Sørensen har gravd opp, som egentlig sjokkerer. For dette griper ikke som drama, ikke som teater. Like fullt; du kommer ikke forbi «Tater!» om du også vil ha innblikk i skyggesidene i det landet du lever i.