Et sunnere Norge

En hovedstrategi i folkehelsearbeidet må være å gjøre det enklere for folk flest å ta sunne livsstilsvalg, skriver kronikkforfatterne.

Sosial- og helsedirektoratet presenterte i juni 2006 for første gang en rapport som heter «Utviklingstrekk i helse- og sosialsektoren». Her forsøker vi å tegne et samlet bilde av viktige sentrale utviklingstrekk. Bildet som tegnes er overveiende positivt. Vi har også forventninger om at det skal være nettopp det. Norge har fem år på rad blitt rangert øverst på FNs Human development index . I internasjonale sammenlikninger skårer vi også høyt innenfor folkehelse og levekår og innenfor helse- og sosialtjenestene.

DEN GENERELLE HELESETILSTANDEN i Norge blir jevnt bedre. Forventet levealder i befolkningen har de siste 25 årene økt med ca ett år hvert sjette år. Samtidig har andelen som vurderer egen helse som «god» økt. Sykdomsutviklingen samlet er positiv. For eksempel er forekomsten av hjerteinfarkt og hjertekrampe blant menn i alderen 40 til 74 år redusert med 70 prosent på 35 år. Mens infarktdødeligheten tidligere var markert lavere i Sør-Europa, er Norge i ferd med å få minst like gode tall, både for menn og for kvinner. Vi har kommet lang i folkehelsearbeidet i Norge. Men forbruket av hurtigmat og brus, og inntaket av fett, salt og sukker er fortsatt en utfordring. Vi forventer at Norge, som andre vestlige land, vil rammes av en epidemi av overvekt forårsaket av for høyt energiinntak og for lavt aktivitetsnivå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN OVERVEIENDE positive situasjonen utgjør ikke hele bildet. Mange enkelthistorier forteller om systemsvikt som fortjener samfunnets oppmerksomhet. Veksten i velstand og kunnskap i Norge medfører skjerpede forventninger og nye utfordringer. I vårt samfunn er likeverd og like muligheter bærende prinsipper. Vi ønsker ikke at kjønn, sosial ulikhet eller bosted skal gi seg utslag i store forskjeller i helse. Vi ønsker heller ikke at folk skal ha dårligere helse og levekår enn nødvendig fordi tjenestene har mangelfull kvalitet, eller fordi man ikke prioriterer rett. I årets rapport trekker vi derfor frem tre sentrale utfordringer innen helse- og sosialsektoren.

1: VI MÅ ØKE innsatsen for å redusere forskjellene i helse og levekår. Vår rapport tilsier at ett av de viktigste grepene for å bedre det generelle nivået av levekår og helse er et systematisk arbeid for å redusere forskjeller. Slike forskjeller fremkommer på mange områder som sosial ulikhet, fattigdom, funksjonshemming og geografi.Faktorer som røyking, overvekt, lite fysisk aktivitet, ugunstig ernæring og risikofylt seksuell atferd er de viktigste enkeltfaktorene som forklarer livslengde og sykdomsforekomst. Disse er ulikt fordelt mellom ulike grupper i befolkningen. Mennesker med et krevende utgangspunkt som lav utdanning eller inntekt, får tilleggsbelastninger med sviktende helse. Mer målrettede tiltak må innrettes spesielt mot ulike befolkningsgrupper. Helsetjenesten må ta en tydeligere rolle i forebyggingen av sykdommer som skyldes slike faktorer. En hovedstrategi i folkehelsearbeidet må være å gjøre det enklere for folk flest å ta sunne livsstilsvalg. Her spiller også andre aktører som skolen, idretten og arbeidslivet viktige roller. Et eksempel viser at dagens middel-levealder for kvinner i Finnmark ble nådd av Sogn og Fjordane for nesten 30 år siden. Forskjellene er på litt over tre år for både kvinner og menn. Fordelingen av inntekt mellom ulike grupper i samfunnet er blitt skjevere de siste årene. Helse og uhelse er ulikt fordelt etter sosioøkonomisk status og følger en lovmessighet som er nesten skremmende.

2: VI MÅ SE FREMOVER og forberede oss på store endringer i befolkningenDet blir stadig flere eldre i Norge. I løpet av de neste 40 årene vil antallet eldre over 67 år fordobles, fra 600 000 til 1,2 mill, uten en tilsvarende vekst i den øvrige befolkningen. Dette utfordrer helse- og sosialsektoren på mange måter. Endringene setter for alvor inn i løpet av de neste tre til fire år.

ELDRES HELSE er varierende. En tredjedel av de eldre har ingen vesentlige funksjonstap inntil kort tid før de dør, mens over halvparten av de eldre trenger hjelp i fire til fem år. Forekomst av sykdom, skader og ulykker øker jevnt med alderen. I tillegg øker behandlingsmulighetene. Bare fra 1999 til 2004 økte antall sykehusopphold for de over 80 år med 23 %. Dette er sannsynligvis bare en forsiktig begynnelse på store bevegelser. Det er anslått at vi om 15 år vil ha behov for 2300 flere sykehussenger enn i dag, dersom det ikke utvikles alternative tjenestetilbud. I 2004 ble det utført om lag 107 000 årsverk i pleie- og omsorgssektoren, noe som er mer enn i spesialisthelsetjenesten. Selv med større effektivitet i tjenesteleveransene, må vi få mer personell og mer kvalifisert personell. Andelen deltidsstillinger og antallet personell uten fagutdanning må reduseres. Et viktig prinsipp er at vi som et rikt land ikke kan basere oss på at arbeidskraft fra andre land skal løse våre fremtidige omsorgsutfordringer. Det er tankevekkende at det skjer en nettoeksport av helsefaglig kompetanse ut av Afrika til vestlige land. Våre fremtidige løsninger må ikke bidra til ytterligere å svekke tilgangen på helsepersonell som arbeider i fattige land. Noe helt annet er naturligvis at vi trenger og ønsker velkommen flere helse- og sosialarbeidere også blant våre minoriteter.

NORGE FÅR stadig flere innvandrere. Vi skulle gjerne visst mer om deres helsetilstand og om hvilke tiltak som er effektive. Mangelen på slik kunnskap bidrar til at vi ikke alltid utvikler det riktige tilbudet. Helse- og sykdomstilstanden varierer mellom ulike innvandrergrupper. Enkelte helseplager og sykdommer, blant annet tuberkulose og diabetes, er for eksempel mer utbredt i noen innvandrergrupper enn i befolkningen for øvrig. Det er derfor behov for økt kunnskap, også om kulturelle forhold, for å kunne tilpasse tilbudet.

3: VI MÅ FORBEDRE våre redskaper og evner til å prioritere bedre. Ifølge SSB benyttet Norge i 2005 9,2 % av bruttonasjonalproduktet, dvs. 176 milliarder på helseformål. Av hver helsekrone blir 84 øre betalt av det offentlige. Ingen andre land i verden bruker så mye offentlige ressurser på helsetjenesten, og økningene har vært større i Norge enn i de fleste land de siste årene. Men utviklingen i medisinen har i lang tid skjedd raskere enn veksten i budsjettene. Til tross for veksten, har vi ikke ressurser til å gjøre alt det gode som medisinsk kunnskap gjør mulig for den enkelte pasient. Derfor er det et langt sterkere behov enn tidligere for å prioritere både pasientene som skal behandles og metodene som skal tilbys. Vi mener det er viktig at vi ruster oss bedre i forhold til fremtidige prioriteringer.

RAPPORTEN VÅR viser at Norge er et svært godt land å bo i for de aller fleste i forhold til helse og levekår. Men den viser også at helse- og sosialsektoren stilles overfor en rekke problemer, utfordringer og områder hvor betydelige endringer er nødvendig. Mye er knyttet til forskjeller, store befolkningsendringer og mangelfulle mekanismer for gode prioriteringer. Og når vi planlegger for å løse våre helse- og levekårsutfordringer, må vi samtidig forsikre oss om at vi ikke søker løsninger som gjør det vanskeligere for andre og mindre velstående land å løse sine utfordringer.