Et svensk eventyr

For et eventyr det må ha vært for svenske Håkan Hellström å gå nesten i ett med publikum på et fullstappet So What! i går kveld. Og for et eventyr det var for oss som hørte på.

Av og til dukker det opp artister som treffer deg midt i trynet. Svenskene har hatt flere av dem, og den ferskeste av dem synger «Känn ingen sorg för mig Göteborg» så det gir gjenlyd over Kjølen.

Han sa han var både rørt og smigret over mottakelsen, og jeg tror han mente det oppriktig. Det har skjedd så utrolig mye og fort for 26-åringen, som har fått kjempekritikker for sin debutplate, bra salg og hele seks nominasjoner til svenskenes Grammis.

Og så står han i en kjeller i Oslo og opplever at publikum kan tekstene hans på rams. De gynger i takt med musikken, og han nyter synet der han nærmest henger fra taket over publikum og smiler bredt.

Bak ham står et band på fem, også de i matrosdresser (!).

Håkan er kaptein på en rockeskute med en helt tradisjonell besetning - hvis det ikke hadde vært for en enkel, men ustanselig messende trompet som preger veldig mye av lydbildet. Men - det funker utrolig bra.

Musikalsk er Hellström & Co. en slags krysning av Beck, Bob Hund og The Smiths som spiller, skal vi kalle det sofistikert punkrock? De svenske tekstene er mer eller mindre desperate tidsbilder som alle kan kjenne seg igjen i. Men når han synger «Vi är förlorare/Vi två/Sen vi var 17 år» helt til slutt, er det et tilbakelagt stadium. For Håkan Hellström er en vinner.

Dessverre har han bare spilt inn én plate med ti låter, men de kom alle sammen - i løpet av tre intense kvarter. Sånn er det bare.