Parlamentsvalg i Frankrike:

Et sviende nederlag for demokratiet, og en kjempeseier for president Macron

Valget i Frankrike var en kjempeseier i nederlag, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

President Emmanuel Macron vant en knusende seier i første omgang av valget til Nasjonalforsamlinga i Frankrike søndag. Hans parti, Republikken på Marsj! (LRM), som så dagens lys i april i fjor, fikk sammen med mellompartiet MoDem flest stemmer i tre av fire valgkretser. Foran andre valgomgang søndag ligger de an til å ta 400 til 450 av de i alt 577 setene, langt over reint flertall på 289.

President Macron kan, på papiret, nærmest bli eneveldig. Han har tydeligvis skjønt og utnyttet logikken i dette regimet som kalles et «republikansk monarki», med Charles de Gaulle og François Mitterrand som de aller mest kongelige. Fra 2002 da valgene av president og parlament ble lagt til samme år, med det siste like i kjølvannet av det første, har velgerne gitt den nyvalgte presidenten et parlamentarisk flertall. Presidenten må utnevne en statsminister som har tillit fra et flertall av de folkevalgte; på dette viset er det et parlamentarisk regime.

Høyresida hadde en drøm om å reise seg etter nederlaget i president-valget og påtvinge Macron et «samboerskap» med ei konservativ regjering. Men Republikanerne (LR) og deres allierte fikk bare 21,56 prosent av stemmene mot 32,32 prosent for LRM og MoDem. LR, som stiller liste sammen med den lyseblå Unionen av Demokrater og Uavhengige (UDI) kan i andre omgang håpe på mellom 70 og 130 seter, ifølge prognosene, og bli det største opposisjonspartiet. Det er en mager trøst når partiet ved juletider var helt sikker på å få både president og parlamentarisk flertall.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sosialistpartiet (PS) ligger i ruiner. Partiet fikk 7,48 prosent av stemmene. PS hadde reint flertall på 295 og ligger an til 20 til 30 seter. Det Opprørske Frankrike (LFI), lenger til venstre, under Jean-Luc Mélenchon, fikk 10,97 prosent oppslutning og er dermed størst på venstresida. Splittelsen har rammet venstresida kraftig. De Grønne «er sendt tilbake til steinalderen», som det heter i avisa Le Monde.

For Nasjonal Front (FN) på ytre høyre er 13,13 prosent av stemmene skuffende i forhold til de 21,30 prosent som partileder Marine Le Pen fikk i første omgang av president-valget i april. Det kan bli vanskelig for FN å oppnå de 15 setene som kreves for å danne egen gruppe i salen.

Valget er samtidig et skrekkelig nederlag for folkestyret. Den store skampletten er de 51, 29 prosent av velgerne som ikke deltok. Hjemmesitterne er landets største «parti». Hvis vi ser på partienes oppslutning blant alle de innskrevne velgerne gir det et bilde av et demokrati på sotteseng. LRM og MoDem fikk 15,39 prosent oppslutning! Gir dette Macron og hans støttespillere sterk nok folkelig legitimitet til å «fornye», det vil si overhale, Frankrike, som han har lovt? Er dette grunnlag for politisk allmakt? Vel, i demokratier pleier velgerne å få som fortjent.

LR med støttespillere fikk 10,27 prosent, PS fikk sammen med nærliggende grupper i alt 6,38 prosent, LFI og kommunistene 6,54 prosent, FN og andre på ytre høyre 6,43 prosent, andre smågrupper 2,41 prosent og 2,23 prosent stemte blankt eller ugyldig.

De politiske partiene framstår som papirtigre. Dette svekker også Macron. Den virkelige opposisjonen kan raskt flytte ut i gatene når han kommer med sine reformer, og han akter å begynne med arbeidslivet.

Når velgerne ikke gidder å bruke stemmeretten kan årsakene her ligge i minst tre forhold. Dette valget så ut som om det var avgjort på forhånd. Alle trodde Macron ville seile inn til en kjempeseier. Og, i motsetning til i andre land, er franske meningsmålere særdeles flinke til å forutsi utfallet av valg. Velgerne har også vært utsatt for et hardkjør. De to tidligere store partiene, LR og PS, vedtok å avholde primærvalg. Dermed begynte ei rekke med valg, som først er ferdig kommende søndag, i september 2016. Så snart de to partiene hadde utpekt hver sine overraskende fanebærere var den egentlige valgkampen i gang. I april og mai stemte velgerne to ganger for å velge president. Nå velger de i to omganger sine deputerte. Mange har nok tenkt: «Stans! Nå er det nok!» I tillegg har nok de som tapte president-valget, mistet gløden og håpet om å komme sterkt tilbake i valget til parlament, så partiene har ikke vært flinke nok til å vekke sine tilhengere til enda en dyst.

Macron er nødt til å ta dette alvorlig. Han svevde inn i Elysée-palasset i en fornyende medvind, men han kan ikke endre landet så det monner hvis velgerne har gitt opp. Han trenger deres medvirkning og støtte.

Hvis den unge presidenten i andre omgang får inn så mange av sine i Palais Bourbon som man nå spår, oppstår to utfordringer. Da kommer det inn mange politiske nybegynnere som ikke blir lette å styre. Den andre er arkitektonisk: Det finnes ikke noe møterom der som er stort nok til så mange.