ENDA TRANGERE: «Spørsmålet er hvor jeg og tusenvis av andre skal kutte til slutt», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Adrian Øhrn Johansen
ENDA TRANGERE: «Spørsmålet er hvor jeg og tusenvis av andre skal kutte til slutt», skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Adrian Øhrn JohansenVis mer

Et svik mot oss uføre

Med kuttene i uføres rettigheter er vi tilbake til fattighusmentaliteten fra 1800-tallet.

I dag legger regjeringen fram ny «Uførestønad og ny alderspensjon til uføre» for Stortinget. Da jeg først hørte om forslaget slik det forelå i 2007 fikk jeg vondt i magen, så blei jeg kvalm og så blei jeg forbanna.

Jeg er født i 1960, har gått i vanlig skole. I 1991 var jeg ferdig utdannet lærer. På grunn av min Cerebral Parese ble det fort klart at full stilling ble for tøft. Fra 1992 ble jeg 50 prosent uføretrygdet. Det var et kjempenederlag for meg, men jeg har prøvd og villet!

Fra 1995 var jeg vært frilansjournalist med kamera. I 1999, ble jeg syk. Og i 2003 måtte jeg innse at jeg måtte kaste inn håndkledet. 100 prosent uføretygd var eneste løsning. Nederlaget var komplett. Det må jeg leve med.

Forslaget til uførereform er det frekkeste politiske inngrep i folks liv jeg noen sinne har sett. Her ble trygder foreslått å bli til stønader, skattene høyere og utbetalingene totalt sett mindre. Muligheten til å tjene 1G (nå: 75.641) ble foreslått tatt vekk. Det samme skulle skje med bostøtte, forsørgertillegg og honnørrabatt. De som i dag får minst, skulle få enda mindre og må betale full pris. De kalte det en mer rettferdig fordeling!

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tolvte time ble muligheten til å tjene ekstra «bare» redusert fra til 30.000 eller 0,4 G per år og forsørgertillegget er reddet. Inntekten til unge uføre som bare har utbetaling fra folketrygden blir på papiret uendret, men det er uklart hvordan alt slår ut for de som har ekstra pensjon fra for eksempel Statens Pensjonskasse. Det får vi vite mer om i løpet av dagen. Det samme gjelder både honnørrabatten og bostøtte.

Utgangspunktet og mentaliteten rundt endringene forblir derimot uendret. De sier: «Det skal lønne seg å jobbe.» Hvorfor skal da de 8 årene jeg tok utdannelse, de årene jeg sto i jobb og hadde arbeidsdager langt over 12 timer, de årene jeg betalte inn til Statens Pensjonskasse, og de åtte årene jeg måtte sloss for å få det jeg rettmessig har krav på fra dem - og fikk, etter behandling i Trygderetten - strykes med et pennestrøk, som om jeg ikke har noen verdi?

Den nye måten å regne på kalles belønningssystem, og settes inn der trygghet tidligere kom først. Folk blir satt opp mot hverandre etter hvilket lønnsnivå de har, hvor lenge de har stått i jobb og når de er født. De får oss til å tenke at «det går ikke ut over meg, derfor bryr jeg meg ikke».

De tar vekk fellesskapstanken i oss. Vi blir egoistiske gribber som grafser til oss og ser ned på «de andre», som får mindre. Vi velger å tro at «de har fortjent det, de er jo late».

Mistenkeliggjøring av inntjening opp mot 1G passer godt inn i bildet av at vi ikke skal ha mer enn vi «fortjener». Kontroll av latsabbene har blitt første bud.

Alle uføre blir berørt av de nye reglene i en eller annen grad. For mange vil inntekten bli redusert. Ved overgang til alderspensjon blir utbetalingene enda mindre. Dette skjer mens vi får stadig høyere egenandeler i helsesektoren, samtidig som flere medisiner og helsetjenester blir enten helt eller delvis tatt ut av egenandelssystemet. Det fordyrer nødvendige helserelaterte utgifter.

Mine årlige helseutgifter er allerede så høye at jeg vil bli tvunget til å velge mellom å betale for helserelaterte utgifter og det å ha handikapbil og telefon. Spørsmålet er hvor jeg og tusenvis av andre skal kutte til slutt. Priser generelt blir ikke indeksregulert på samme måte som trygdeutbetalingene. Gapet blir derfor reelt sett enda større enn det ser ut som på papiret.

De økonomiske konsekvensene som uførereformen får for den enkelte, gjør at det blir umulig å ta vare på seg selv. Dårlig økonomi vil sette mange på gata. Flere får dårligere helse. Uføres gjennomsnittsalder vil synke drastisk og behovet for psykiatri vil øke. Selvmordsraten vil også øke blant uføre.

Med andre ord fører innsparinger ett sted, til økte utgifter flere andre steder. Forslaget til ny uførepensjon og alderspensjon for uføre er derfor uansett samfunnsøkonomisk ulønnsomt.

Å ta et slikt skritt er bare mulig fordi politikerne spiller på urgamle holdninger som ligger i oss alle. De gjør disse holdningene allmenne og rådende fordi det er mest bekvemt, i stedet for å finne gode løsninger. Den enkeltes ansvar - uavhengig av muligheter - står i høysetet. Regjeringen forfekter at det er riktig å tenke slik. De tar vekk trygghet og verdighet og sier: «Det er riktig».

Verdigheten er det siste du kan ta fra et menneske. Men med inndelingen i verdige og uverdige - de i arbeidslivet og de utenfor - er vi tilbake til fattighusmentaliteten fra 1800-tallet.

Kan vi ikke gjøre nytte for oss, har vi ingen råderett over eget liv. Men har de lyst, kan de sparke oss fordi vi ligger nede. Det er et svik - intet mindre.