BØR FEIE FOR EGEN DØR: Journalister skriver ofte om hvor dårlig det står til med realfag i samfunnet generelt og i norske lærerværelser spesielt, men situasjonen i deres egne værelser er sjelden eller aldri tema, skriver artikkelforfatteren.
BØR FEIE FOR EGEN DØR: Journalister skriver ofte om hvor dårlig det står til med realfag i samfunnet generelt og i norske lærerværelser spesielt, men situasjonen i deres egne værelser er sjelden eller aldri tema, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Et sykt folk?

Mediene driver sykeliggjøringen av nordmenn, realfaglig kompetanse må bli en selvfølge i redaksjonene.

Meninger

Kunnskapen om hva som forebygger sykdom og fremmer sunnhet er bred og dyp. Denne kunnskapen burde bidra til færre syke og færre uføre. Den burde bidra til mer sunnhet i samfunnet. Den teknologiske utviklingen burde ført til færre belastninger. Slik er det ikke blitt.

Vi er blitt flere syke og flere uføre. Kropp og sjel tåler tilsynelatende ikke belastningene vi utsetter oss for - selv om vi blir eldre enn alle generasjoner før oss.

Sykdommer, symptomer, overbelastninger og syndromer tilhører hverdagen.

Vårt største sykehus, OUS Ullevål, har fler enn 600000 pasienter årlig - med ambisjoner om å ta unna enda fler. I Norge er antallet som hvert år undersøkes og behandles i sykehusene trolig høyere enn antallet innbyggere.

Tidligere var det tilfelle bare for myggstikk, forkjølelser og gnagsår. Er forklaringen da så enkel at vi har senket terskelen for å bli pasient? Tja, det er nok noe av forklaringen, men neppe den fulle og hele.

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

I 1953 utga den amerikanske forfatteren og samfunnsforskeren Erich Fromm boken «Det Sunne Samfunn». En viktig vurderingsparameter var selvmordsstatistikken i de land som hadde slik statistikk.

Fromm framhevet Norge som en lagune. Selv om katolske land som eksempelvis Italia kunne måle seg når det gjaldt lave selvmordstall - katolikkene har sine skriftemål - var statistikken over drap desto mer uhyggelig der.

Norge ble vinneren. Ikke i noe land var menneskene sunnere og levde lengre enn i Norge.

Hvordan har det gått med oss etter 1953?

Som i resten av verden har levealderen i Norge økt betydelig. Likevel har nærmere 20 land har passert oss i levealder. I takt med økende velstand har imidlertid vi tatt igjen - og til dels passert - et betydelig antall land på statistikken over selvmord.

Slike assosiasjoner kan ha flere årsaker, men høyt blodtrykk, stoffskiftesykdommer, diabetes, astma, psykiske lidelser og diverse syndromer påvises i økende antall. Medisiner og behandling utvikles i rivende tempo.

I Norge selges i dag forbindelser som hindrer kroppens opptak av næring som medisin - slik at vi kan spise og drikke mer enn kroppen har godt av.

Rettigheter knyttet til arbeid skapte velferdssamfunnet. Hva gjør vi når velferden frambringer sykdom, og hva gjør vi når verktøyene som helsevesenet og alternative behandlere rår over er så omfattende at hele befolkningen blir pasienter?

Medias kanskje viktigste oppgave er å belyse etablerte vrangforstillinger og rydde plass til nye innsikter.

Viktigheten av dette kan knapt overvurderes, og begrepene inkompetanse og kunnskapsmangel har sin plass også i dette bildet.

Journalister skriver ofte om hvor dårlig det står til med realfag i samfunnet generelt og i norske lærerværelser spesielt.

Situasjonen i journalistenes egne værelser er sjelden eller aldri tema. I norske redaksjoner er den naturvitenskapelige kompetansen ytterst beskjeden.

Overfølsomhet i form av allergiske reaksjoner er eksempel på årsaksforklarte kroppslige reaksjoner. Ofte dukker det imidlertid opp atypiske reaksjonsmønstre som journalister tilskriver ulike faktorer i miljøet.

Innpakket i et slør spunnet av fine metalltråder ga eksempelvis Aftenpostens A-magasin begrepet «idiopatisk miljøintoleranse», den noe misvisende norske formulering er «helseplager tilskrevet miljøet», enda et ansikt for noen år tilbake.

El-overfølsomhet ble navnet. I stedet for å belyse vrangforestillinger bidro fravær av kildekritikk til å spikre disse.

Kildekritikken måtte en av våre fremste professorer ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Martin Ystenes, stå for i ettertid.

En rekke symptomer og syndromer er hyppig tema i aviser og blader. Mange ulike virksomheter tilbyr behandling og helbredelse - ofte som alternativ til den etablerte skolemedisin. Alternativene bygger gjerne på metoder som ikke har frambrakt de mest robuste resultater.

Når røyking, store mengder usunn mat, sedat livsstil - eller stress og alkohol - gjør oss syke og overvektige - eller når diffuse plager og mangel på søvn utmatter oss - mobiliserer det også irrasjonelle krefter i samfunnet.

Blader og aviser presenterer villig den enkeltes syndromer og krav på undersøkelser, diagnoser og helbredelse. Kritisk kildekritikk er ingen selvfølge i reportasjene.

Helsevesen, skoler og andre institusjoner står ofte rådville i møte med den enkeltes krav om tiltak, tilrettelegging og behandling.

Rammene for hva som gir diagnoser og fører til behandling blir stadig romsligere. Dersom samfunnsforskeren Erich Fromm hadde hatt sitt virke i Norge i dag ville han trolig hatt materiale til å skive boken om «Det Syke Samfunn».

Den etablerte skolemedisin har satt overdiagnostisering og overbehandling på dagsorden. «Too much medicine campaign» er et britisk initiativ, og redaktøren for den internasjonale redaksjonen i British Medical Journal, Kamran Abbasi, uttalte på sitt Norgesbesøk nylig at overdiagnostisering og overbehandling i dag representerer en trussel mot folks helse i rike land.

Han håpet Norge kunne bli et foregangsland - og få fram bedre alternativer.

I vårt mediestyrte samfunn krever det at media reflekterer kritisk over utviklingen. Det forutsetter at naturvitenskap blir like selvfølgelig bakgrunn for journalister og redaktører som eksempelvis statsvitenskap og økonomi.