Et sykt samfunn

Ryggslikking er blitt dagens orden.

NETTVERK: Den siste tids diskusjon om kronprinsparets mer eller mindre aktive nettverksbygging inn i dypet av Medie-Norge, det være seg det kulturradikale segmentet eller bare det lett tillempede populistiske, avføder nærmest av seg selv noen refleksjoner om hvilket samfunn vi er i ferd med å pådra oss. Det er min påstand at et samfunns mentale helse og åndelige klima avhenger av at det finnes noen skarpe kanter som ikke bør slipes ned, noen linjer som ikke bør krysse hverandre, noen telefoner som ikke bør tas, noen bruddflater som bør ivaretas, interessemotsetninger som ikke bør dysses ned, snarere dyrkes og fremelskes. Friksjon er samfunnets lim og fremste energiform, ikke lallende enighet og forbrødring over en lav sko, ikke fordi enighet i og for seg ikke er av gode, men fordi den svært ofte virker fortegnede og tilslørende, og dermed det stikk motsatte av sannhetssøkende.

DEN SERIØSE delen av journaliststanden har tradisjonelt sett vært toneangivende i å holde denne friksjonen i hevd. Klokkeklare tegn i sol og måne, og i TV-ruten, tyder på at et værskifte er på vei i forhold til denne betraktningsmåtens gyldighet. Å oppleve Anders Giæver, Norges kanskje skarpeste mediekommentator, for å viderebringe skussmålet fra hans sjef Bernt Olufsen, sitte og diskutere sin funksjon i Haakon og Mette-Marits vennekrets opp mot rollen som presumptivt frittstående journalist, var i så henseende et både pinlig og patetisk skue. Å forsvare seg med at han jo drikker diverse flytende med den og den av sine journalistkolleger uten at han føler det går på bekostning av hans uavhengighet og integritet, er ikke bare et veritabelt bomskudd, men vitner om at han er ute av stand til å se de prinsipielle sider av saken, som i usminkede ordelag er at han ved å inngå i slike åpenbart forpliktende forbindelser med kongehusets ungdommelige filial, har kastrert seg selv som yrkesutøver. Det frie ord er punktert, til fordel for et fårete ansiktsuttrykk og det å iføre seg lakksko opp den røde løperen.

MEN HVA SÅ, kan man spørre? Er samrøre mellom den omseggripende fjerde statsmakt og et kløktig nytenkende fremtidig regentpar noe å bry seg med? Har ikke folk i fremtredende stillinger alltid hatt den største fornøyelse og nytteverdi av å holde skåltaler for hverandre? Sikkert og visst. Det nye er kanskje styrken og proporsjonene, og vil jeg driste meg til å si, den forblindede skamløsheten denne minglingen blir bedrevet med, og i tillegg at den alarmerende enkelt lar seg overføre til andre grener av samfunnslivet, i en slik grad at man ikke behøver å være særlig observant for å se et større og forstemmende mønster i det hele. Ta bare mitt eget kulturfelt, nærmere bestemt litteraturens verden. Et raskt historisk tilbakeblikk, som slett ikke trenger å føres så langt tilbake som til ml-bevegelsens Djengis Khan-aktige herjinger, dokumenterer at her har det ofte hersket høy temperatur. Ulike verdisyn, menneskesyn og politiske holdninger har barket forfriskende sammen. Konfliktlinjene har ligget åpent i dagen, som brennstoff for en livgivende debatt om hva som er god og dårlig litteratur, hvordan litteraturens formidlingssystem skal og ikke skal organiseres, for bare å ta en liten bit av en brokete helhet. Men hva ser vi nå? Jo, vi ser tilsynelatende uforenlige forfatterstørrelser i andaktsfull omfavnelse på glansede reklameflater, innta de mest lattervekkende stillinger og sette opp de mest tannløse oppsyn ikke bare for å promotere sine egne bøker, men for å tekkes de klubber og bokhandlere som har vært så sjenerøse å ta dem inn fra gaten og stikke dem et stettglass av ekte plast i hånda, de samme bokhandlere som med sine sagnomsuste «bokråd» i mainattens mulm og mørke, har den frekkhetens nådegave å utrope en riv ruskende floskelsprøyte som Paulo Coelho til litteraturens Messias.

GÅR VI TIL forfatterbloggenes domene, opplever vi forfattere falle på kne i panegyriske lovprisninger av hverandres bøker der de bare få år tidligere ville ha slipt knivene og bemannet kanonene. Og over hele dette bisarre, fredsæle scenarioet en dobbeltsidig Nobelpris verdig, svever den store forsoner, Ari Behn, med sine saligprisninger av kulturministeren og alle andre notabiliteter som måtte komme i hans vei, og gjett om de gjør det, og vice versa. Kort sagt: Her ser vi bruddflatene i fullt sammenbrudd. Det er synd og stygt å si det, men så var det også Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger som hadde åndsnærværelse og mot til å si det først, og ære være henne for det; ryggslikking er blitt dagens litterære orden, å dra ublu gjensidige fordeler av hverandre er blitt det eneste gangbare moralske imperativ. Da er sirkelen sluttet. Vi er tilbake til de mer allmenne samfunnsbetraktninger. Det jeg nå har skissert, mener jeg med hånden på hjertet er konturene av et sykt samfunn, et samfunn der reelle uoverensstemmelser feies under teppet fordi stjerneglansen fra fiffens og de til enhver tid herskende klassers juletre øver en uimotståelig tiltrekning, et samfunn der hver bidige aktør av en viss markedsvekt sklir ned i det samme boblebadet og bruker alles oppleste og vedtatte fortreffelighet som glidemiddel for det påfølgende haraballet.