Et tårn i tiden

Det politiske spillet rundt slaveriets fall skildres med bravur i «Lincoln». Men så stivner det litt.

FILM: Ingen amerikansk president har vært høyere enn Abraham Lincoln, som målte 193 centimeter på strømpelesten. Dette er et faktum filmen «Lincoln» ofte benytter seg av. Lincoln, spilt av Daniel Day-Lewis, reiser seg sakte og møysommelig til han tårner over de som måtte befinne seg i samme rom. Det er rent så det blir symbolsk.

Vakker rolle
Manusforfatter Tony Kushner hadde opprinnelig skrevet et oppsvulmet, ambisiøst manus om Lincolns liv, basert på Doris Kearns Goodwins bok. Men regissør Steven Spielberg overtalte ham til å skrive det om slik at det dreide seg om én avgjørende hendelse: Vedtaket av det trettende grunnlovstillegget, det som avskaffet slaveriet i USA, i 1865, like før den amerikanske borgerkrigens slutt. 

Filmens Lincoln, slik han er formet av Kushner, Spielberg og Day-Lewis, vinner blant annet frem gjennom sin evne til trenering, til å bremse alle andre prosesser enn den som opptar ham: Lovforslaget, som må vedtas før fredsforhandlingene med Sørstatene kommer i gang. Han er en knoklete og uutgrunnelig skikkelse som illustrerer poengene sine ved hjelp av omstendelige anekdoter, med en grunnleggende snillhet som han selv er bevisst på, men som de andre åpenbares underveis. Det er en vakker rolle, heroisk på en stillferdig måte, eksentrisk og sammensatt og menneskelig i en film som er fattig på nettopp dét.

Dobbel historietime
For «Lincoln» er generelt bedre på politikk enn på folk. Den er ikke så mye en spillefilm som en veldig god dobbel historietime. Spielberg er forbløffende behersket. Han tar bare noen korte, resignerte turer innom de sølete slagmarkene han tidligere har skildret med slik oppglødd energi. Mesteparten av tiden tilbringes i mørke rom, mens tynne, hvite lysstrimer kommer inn fra siden og lar rynkene i de garvede ansiktet til Day-Lewis og Tommy Lee Jones tre tydelig frem. Lee Jones gir alt han har av intens stridbarhet i rollen som radikaleren Thaddeus Stevens, som må piskes til pragmatisme for å få lovforslaget gjennom.

«Lincoln» er i det hele tatt en medrivende formidling av det møkkete og uoversiktelige og utmattende politiske håndverket, der noen må skyndes på og noen må holdes igjen, noen må kjøpes og noen må overbevises, og der mennesker med gjensidig utelukkende interesser må oppleve at de får gjennomslag. Oppløpet mot avstemmingen i kongressen bygger Spielberg opp som en thriller, med helter og skurker på hver sin side og de skjelvende tvilerne i midten. Scenen der stemmene avgis dirrer av spenning, selv om publikum vet hvordan det går.

Nevrotisk kvinne
Men om det er schwung over kongresstablåene, er det noe stivnet over «Lincoln» når en person må snakke med en annen om noe mer og annet enn lovmakeri. De snakker ikke så mye engelsk som manusforfatterisk, det spesielle, ganske skriftlige språket som lar alle få sin høytsvevende og upåklagelig timede enetale om den høyere himmel over tilværelsen. Humoren er litt lemster, høytideligheten ikke alltid bekvem. De alminnelige samtalene er ikke troverdige i «Lincoln», de er for livsfjerne, skjønt Sally Field lykkes med å bryte gjennom sine ofte oppstyltede replikker som Lincolns kone Mary Todd. Mary er ingen kjærlig og støttende partner, hun er en stri, nevrotisk kvinne, gal av sorg over tapet av et barn, som forlanger forståelse og oppmerksomhet av ektemannen også når han står midt i sin vanskeligste politiske kamp.

Og for en kamp det er.