Et tilbud du trygt kan si nei til

«Gudfaren II» i spillform.

OM MAN FØRST bestemmer seg for å lage et filmbasert spill, men er redd for ikke å yte originalverket rettferdighet, er ikke «Gudfaren» det rette stedet å starte.

Sånn sett kan man ikke si at Electronic Arts var redde for å ta seg vann over hodet da de laget nettopp «Gudfaren»-spillet for noen år siden.

NÅR SKADEN FØRST er skjedd (spillet kunne som forventet ikke måle seg med filmen) preges jeg verken av frykt eller fordommer når oppfølgeren nå er i butikkene, men snarere et lett snev av likegyldighet.

I stedet for å prøve å gjenskape de klassiske filmscenene med digitale figurer som på plastskummelt vis ligner på originalskuespillerne, forsøker heldigvis «Gudfaren II» å stå delvis på egne ben ved å flytte handlingen ett skritt til siden for det som skjer (i moderne tid) i trilogiens andrefilm.

DU SPILLER Dominic, som etter spillets start under Havanna-kuppet nyttårsaften 1958 blir utnevnt til «Don» av Michael Corleone.

Ganske raskt blir det klart hva spillet går ut på: Du og din stadig voksende gangsterfamilie skal bli alene på toppen, noe som bare kan skje hvis de rivaliserende familiene med store doser makt vises veien til døra.

1

Måten dette skjer på kan på papiret virke både spennende og avansert, noe det ved nærmere etterspilling dessverre viser seg ikke å være.

I TILLEGG TIL generisk bilkjøring, skyting og slåssing i små områder av New York, Miami og Havanna, må du også organisere eiendommer, utstyr og undersåtter via et oversiktskart du vil å tilbringe mye tid med.

Om du føler for å angripe en rivaliserende geskjeft, eller må forsvare en av dine egne sjapper, kan du selv reise bort for å ordne opp med opptil tre fotfolk i ryggen - eller du kan i stedet direkte fra kartet kommandere dem til å gjøre grovjobben uten deg.

EN SLIK BLANDING mellom strategi og direkte aksjon er i utgangspunktet et fascinerende konsept. Gjøres det det riktig, kan det gi en dypere spillopplevelse enn det vi som oftest får fra tilsvarende «sandkassespill».

Problemet med «Gudfaren II» er at det verken er fisk eller fugl. I forhold til andre actionspill som rendyrker nettopp action, er dette elementet her underspilt på så mange vis at man til tider kunne tro at vi har med et forrigegenerasjonsspill å gjøre.

Strategibiten er på sin side interessant i starten, men viser seg snart å ikke være alt man kunne håpe på. Ikke går spillet dypt nok, og ikke er det på langt nær vanskelig nok til å by på en reell utfordring.

Et tilbud du trygt kan si nei til

AKKURAT SOM å legge kabal er dette grei og ukomplisert tidtrøyte, helt til du går lei eller finner noe bedre å spille.