Jeg, og flere hundretusen nordmenn følger tett med på utviklingen i NRK-serien SKAM. Det er ikke tilfeldig - det er en serie som har truffet en nerve i ungdommen, så vel som hos de som var unge for både 10 og 20 år siden. Men serien har ikke bare underholdningsverdi, den er også en kunnskapsleverandør. På et nøyaktig 7 minutter og 8 sekunder langt klipp klarer SKAM noe vi ikke har greid gjennom seksualundervisningen i norsk skole - de klarer å prente inn i unge jenter og gutter sine hoder hvilke rettigheter man har hvis man blir utsatt for overgrep.

Med denne scenen alene fyller SKAM og NRK et tomrom i norsk seksualundervisning, og de gjør det på en helt glimrende måte. Noora lekser opp for Nikolai om straffeloven og putter ansvaret i situasjonen der det hører hjemme - nemlig hos overgriperen, samtidig som tusenvis av norske ungdommer følger med på nettbrett, mobiler og PCer landet over. Så stort inntrykk har denne scenen gjort at Dixi, ressurssenteret for voldtatte, kan fortelle at de har merket en økt pågang etter at dette ble publisert. Landsforeninga mot seksuelle overgrep vil ha det inn i pensum og KRIPOS roser Noora med å skrive «Way to go, Noora!» på sin Facebook-side.

Det er ikke bare denne scenen som er spektakulær i norsk sammenheng. Scenen der Noora forteller venninnene sine at hun tror hun har blitt voldtatt av broren til William er enestående. Vilde svarer med et sitat som vil være til hjelp for tusenvis av norske unge jenter: «Det er det første stedet du drar! De kan finne bevis mot ham. Alle vet jo det. Du drar til legen. Før du har dusjet, før du bytter klær, du bare drar til legen. Jeg skjønner ikke hvordan du ikke har fått med deg det?» Så enkelt kan det bli sagt, samtidig så vanskelig for mange å vite hvis man havner i en lignende vanskelig og kaotisk situasjon.

SKAM tar med dette rett og slett samfunnsansvar. Det er viktig at underholdningsbransjen gjør nettopp det, men samtidig avdekker det også en stor mangelvare i vårt eget utdanningssystem. Vi forventer ikke dette fra et underholdningsprogram, men vi forventer det fra utdanningssystemet vårt.

Jeg beundrer den fiktive Noora og forfatterne bak serien for å lære unge hvilke regler og rettigheter de har som skal beskytte dem og hjelpe dem videre - dette er noe vi bør og må få inn i utdanningssystemet.

I Norge i dag er det altfor mange, spesielt kvinner, som opplever en eller annen form for overgrep. Statistikk viser at 9,4 prosent av alle kvinner har blitt voldtatt, halvparten av dem var under 18 år da det skjedde. 86 prosent av ofrene kjente gjerningsmannen. I tillegg til voldtekter kommer alle gråsonene for overgrep, hvor mange unge sliter med å definere hva som egentlig har skjedd. SKAM fremhever nettopp disse gråsonene, og gir oss et innblikk både i omstendighetene og hvordan det oppleves for de involverte.

I tillegg til det statistikken viser er det også store mørketall. Det er et samfunnsproblem, og det er et skikkelig stort et. Det er uakseptabelt at 1 av 10 kvinner opplever voldtekt, og jeg vil ikke være med på at enda flere unge kvinner må gå gjennom lignende situasjoner som Noora må i SKAM. Det er på tide at vi tar et skikkelig grep, både politisk - men også som enkeltmennesker.

Seksualundervisninga i norsk skole har lenge vært utdatert. Man kan snakke mye om hvordan den kan gjøres mer relevant og hvordan den kan moderniseres; men vi trenger politisk vilje og handlekraft for å styrke seksualundervisningen mot overgrep. Vi må sette fokus på samtykke og grensesetting, utvikle en handlingsplan mot overgrep i alle kommuner som også retter seg spesielt mot unge og vi må øke antall døgnåpne voldtektsmottak for å skape en geografisk tetthet gjennom hele landet. I tillegg må vi få inn mer i seksualundervisningen om hvilke rettigheter du har i en slik situasjon.

Jeg tror det er altfor mange unge der ute som føler seg maktesløse og uten kjennskap til hvordan de kan håndtere situasjonen - både juridisk, men også psykisk. Derfor må vi både styrke kjennskapen blant unge til dine egne rettigheter og ansette flere helsesøstre i skolen som har mer tid til hver enkelt elev.

Setter vi i gang et slikt arbeid vil vi kunne få tatt et reelt oppgjør med noen av de holdningene som fins blant ungdom. Vi endrer ikke holdninger med plakater og informasjonsfilmer alene - her er også læreren i klasserommet, helsearbeideren på ungdomsklubben, foreldre, engasjerte ungdommer og tv-serier som SKAM viktige bidragsytere. Vi som politikere kan ikke gjøre annet enn å prøve å være like modige som dem.

Jeg unner ingen unge å måtte oppleve et overgrep. Vi som samfunn kan ikke stå på sidelinjen og se på. Det er vår plikt å bidra til å forhindre at slikt skjer. For som det skrives i 17. mai-kronikken publisert i Noora sitt navn: hvis ikke vi kan kjempe for rettferdighet, hvem skal kunne gjøre det da?