SAMMEN: Men i hvert sitt hjørne. Donald Trump og Vladimir Putin. De har preger året 2018. Foto: AP / NTB Scanpix
SAMMEN: Men i hvert sitt hjørne. Donald Trump og Vladimir Putin. De har preger året 2018. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

2018

Et trist bilde av tidsånden

2018 var året da Donald Trump for alvor ble varm i trøya, og Angela Merkel mistet ledertrøya i Europa. Det tegner et dystert bilde av tidsånden.

Kommentar

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Man bør ha gode nerver hvis man vil betrakte året som er i ferd med å gå ut på dato i fugleperspektiv. For hva ser vi? Jo, vi ser en verdensorden som blir systematisk angrepet og forsøkt undergravd fra flere kanter samtidig. Mest aggressivt kommer angrepene fra USAs president Donald Trump. Han angriper forpliktende internasjonalt samarbeid på etter hvert veldig konkrete måter, og på et prinsipielt grunnlag.

Trump vil svekke FN, og han vil gjøre Nato til en klubb der medlemmene skal betale for amerikansk service, og ikke til en organisasjon som fremmer felles verdier og som i utgangspunktet vil bygge internasjonal stabilitet. I fjor rev han i stykker Pais-avtalen om klimautslipp, og i år rev han i stykker atomavtalen med Iran. Og han starter handelskriger i øst og vest.

Trumps slagord om «America First» får etter hvert veldig konkrete konsekvenser. Han er ikke noen nikkedukke for fagfolk, slik noen trodde, og enda flere håpet at han ville bli, da han flyttet inn i Det hvite hus for snart to år siden. Nei, han er akkurat så uberegnelig og egenrådig som det var grunn til å frykte, hvis man hadde tatt seg tid til å lese biografiene om ham.

Og sparkingen av både stabssjef John Kelly og forsvarsminister Jim Mattis rett før jul, viser at Trump nå virkelig er i ferd med å bli varm i trøya i rollen som president. Han gjør som han vil, og ikke som «de voksne» Kelly og Mattis, som tross alt hadde kunnskaper om internasjonal politikk, ville. Sånn vet vi at Trump (72 1/2) fortsatt er i trassalderen.

Men Trump er langt fra den eneste som opererer i et «meg først» modus. I Moskva har Vladimir Putin i flere år - også før Ukraina-krisa begynte i 2014 - tenkt i samme baner. Han vil selvsagt svekke Nato, og EU betrakter han som en prateklubb for puslinger. Kompromisser ligger langt fra Putins politiske temperament, og EU er bygget på nettopp kompromisser. Dessuten gjør EU at praktisk talt hele Europa deltar i sanksjonene mot Russland på grunn av Ukraina.

Og nettopp Ukraina er nøkkelen til å forstå russisk utenrikspolitikk. Bordingen av tre ukrainske marinefartøyer, og arrestasjonen de de 24 ombord, da fartøyene var på vei gjennom Kertsj-stredet på vei til Azov-havet i november, understreker den konfronterende tenkingen.

Men til tross for en økonomi som ikke er større enn Spanias, er Putin mer enn en lillebror når det kommer til å utfordre verdensordenen slik vi har kjent den etter 2. verdenskrig.

Noen lillebror er i hvert fall ikke Kinas Xi Jinping. Han utfordrer heller ikke verdensordenen på samme måte som Trump, og er en svoren tilhenger av frihandel.

Men han er en autokrat som i realiteten i løpet av året ble president på livstid. Han la alt til rette for å bryte den regelen som Deng Xiaoping innførte, om at kinesiske ledere kun skal sitte i to fem-års perioder.

Dette skjer samtidig med at han dyrker en nasjonalistisk retorikk, slår tøffere ned på opposisjonelle, og kontrollerer presse og internett, på en måte ingen har gjort siden Mao.

Dessuten har han startet en kampanje for undertrykkelse av de muslimske uighurene i Xinijang-provinsen i Nord-Vest Kina. Hver 10. muslim i den i utgangspunktet muslimske provinsen har i løpet av de siste åra blitt forsøkt hjernevasket i noe som likner på konsentrasjonsleire. Kina er et av landene i verden der forholdene for menneskerettighetene har blitt betydelig verre i løpet av 2018.

I skyggen av Donald Trump har det dukket opp en rekke mini-trumper. Enten så er de brutale typer med en nasjonalistisk agenda som Filippinenes president Rodrigo Duterte, Brasils nye president Jair Bolsonaro, Egypts president Abdel Fattah el-Sisi, og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som er i ferd med å rulle tilbake det tyrkiske demokratiet etter kuppforsøket i 2016.

Eller så er de forsøksvise autokrater som prøver å ødelegge demokratiske spilleregler i etablerte demokratier, som Viktor Orban i Ungarn, og partieier Jaroslaw Kaczynski i Polen. Romania er også et EU-land der regjeringen har problemer med det demokratiske sinnelaget. Og Tysklands forbundskansler Angela Merkel har etter at hun gikk av som CDU-leder i høst, ikke lenger den autoriteten hun hadde til å holde EU-kolleger i øra.

Angrepene på den eksisterende verdensorden, liberale verdier, og menneskerettigheter, er sterke og farlige i det vi går inn i 2019. Donald Trump var kanskje ikke en tilfeldighet, men på sitt vis typisk for tidsånden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.