Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Anmeldelse: Lil Peep - «Come Over When You're Sober, Pt. 2»

Et trist forhåndsvarsel om kultartistens egen død

Lil Peeps første album etter fjorårets overdose er den sørgmodige lyden av ufullstendig potensiale.

«Come Over When You're Sober, Pt. 2»

Lil Peep

4 1 6

Emo rap rock

Plateselskap:

AUTNMY / Columbia / Sony Music

«Farlig perfekt soundtrack for en ung, pillepoppende generasjon.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: «It's unfortunate because it's like, when people die / That's when we like 'em, you know?»

XXXtentacions refleksjoner rundt Lil Peeps død og posthum berømmelse – hentet fra innspillingen av bidraget hans på singelen «Falling Down» – er like guffent som det er spot on.

Kapret på tape kort tid like før han selv mistet livet under tragiske omstendigheter, kunne 20-åringen selvsagt ikke vite hvor mye uttalelsen på tragisk vis ville knytte de to artistene sammen – uten at de noen sinne møtte hverandre.

Som musikalske speilbilder – begge i fronten for en musikalsk scene som henter like mye påvirkning fra sørstatsrappens truende uttrykk som den gjør fra emorock, grunge, pop-punk og nu metal – stiller mange likevel spørsmål ved valget om å knytte XXX sin mildt sagt trøblete persona til Lil Peeps minne. Et av flere problemstillinger som preger «Come Over When You're Sober, Pt. 2», 21-åringens første utgivelse etter at han døde av en utilsiktet overdose i november 2017.

Konstruert rundt skisser og opptak hentet fra Peeps egen datamaskin og innspillinger med studiopartneren Smokeasac, kan skiva like lett anses å være et bevisst spill på Long Island-artistens tragiske overdosedød som det er en hyllest og videreføring av en musikalsk arv som stoppet alt for tidlig. Samtidig understreker utgivelsen det store potensialet som lå i ungguttens DIY-musikk.

I et tekstunivers som sirkulerer rundt outsider-status, droger, mislykket kjærlighet, depresjon, selvmordstanker og enda mer droger, er skiva et farlig perfekt soundtrack for en pillepoppende amerikansk generasjon uten tro på hverken seg selv eller framtiden.

Med kombinasjonen av trap-relaterte beats og mørke metal-akkorder, føles den også like umulig å plassere sjangermessig som XXXtentacions fabelaktige «17». Bare i løpet av skivas første 15 minutter framstår Peep som en vokal mash-up av Linkin Park («Broken Smile»), Blink-182 («Sex With My Ex») og Nirvana («Cry Alone»). Til tider like fokusert som den popstjernen han var spådd å bli, mens han i andre øyeblikk snøvler i vei med isoporkoppen i åpenbar nærhet.

De kontinuerlige rusreferansene gjør også albumet til en forhåndsvarslet profeti om artistens altfor tidlige død – på grensen til kynisk når man for eksempel velger å avslutte med sporet «Fingers» og linjene «I'm not gonna last here / I'm not gonna last long» – men forteller samtidig langt fra hele historien.

Oppløftet av et etter sigende positivt sinnelag i perioden som ledet opp til den omtalte overdosen, preget av en ny vennekrets og generell glede for livet, er lystigere spor som «Life is Beautiful» og iLoveMakonnen-assisterte «Sunlight on Your Skin» (originalversjonen av nevnte «Falling Down») indikasjoner på neste runde med låter som vil komme fra hvelvet av Columbia Records/Sony Music-ervervede innspillinger.

Og for de av oss som godt kjenner til det akselererende båndet mellom musikk og indre mørke, skal vi kanskje være glade for at linjer som «Woke up surprised / Am I really alive? / I was trying to die last night, survived suicide last night» og «I don't even know, if I give a fuck about anything / I don't give a fuck» ikke nødvendigvis er det siste fansen får høre fra Lil Peep. Særlig i en tid hvor angst og depresjon har blitt den nye folkesykdommen.

At Lil Peep vil bli husket som en markant stemme for det unge, bortglemte forstads-USA, er det derimot liten tvil om. I hvilken retning labelet og de etterlatte vil fortsette å styre den unike arven, er det kun tiden som vil vise.