TRENGER REKRUTTERING: «God forskning er mer individavhengig enn mange synes å forstå. Vi må i større grad rekruttere talenter også fra utlandet og få dem til å bli», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Espen Rasmussen
TRENGER REKRUTTERING: «God forskning er mer individavhengig enn mange synes å forstå. Vi må i større grad rekruttere talenter også fra utlandet og få dem til å bli», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Espen RasmussenVis mer

Et triumvirat for forskning

Vi trenger forskning av ypperste klasse for å utvikle Norge til en nyskapende nasjon som kan overleve på første klasse også etter at oljeeventyret er slutt.

Debattinnlegg

Kunnskap er vårt lands framtidige olje, sa statsminister Erna Solberg (H) i nyttårstalen. Dette er i pakt med en lederartikkel i NATURE (2. januar 2014); her framheves betydningen av at regjeringer, bevilgende enheter (For eksempel forskningsråd) og universiteter utgjør et «triumvirat» for å gi forskerne incentiver og klarere strategier samt bedre evaluering av vitenskapelig innsats. Triumviratet må fremme forskning som på kort eller lang sikt vil kunne vise seg å gagne samfunnet og ikke bare den enkelte forsker: «The greater good». Noen forskere kan ikke redegjøre for hvorfor de arbeider med en bestemt problemstilling. Men målet må være definerbart selv om det er usikkert.

Evaluering av forskning og kvantifisering av dens verdi er vanskelig. De systemene vi bruker ligger ofte i to ytterpunkter: (i) antall artikler publisert i tidsskrifter med høy «impact factor» (for eksempel «tellekantsystemet»), eller (ii) bidrag som forventes å føre til økonomisk vekst (for eksempel patenter og etablering av bedrift). En slik polarisering kan lett medføre at langsiktige og brede bidrag til nytte for samfunnet blir underkjente.

Forskere er avhengig av nysgjerrighet, entusiasme og det å bli verdsatt. De må ha tro på at deres innsats vil endre verden til det bedre. Vi trenger forskning av ypperste klasse for å utvikle Norge til en nyskapende nasjon som kan overleve på første klasse også etter at oljeeventyret er slutt.

Senter for fremragende forskning (SFF) er nærmest det eneste positive i vår forskningspolitikk. Jon Lilletun (KrF) hadde som intensjon at SFF skulle opprettes med friske midler, men ordningen kom på bekostning av ressurser til andre miljøer. «Stå sammen om et løft for forskningen», sa statsråden ved framleggelsen av sin stortingsmelding i 1999. Det lå i kortene at forskertalenter skulle kunne realisere sin interesse også utenfor SFF for å gi bredere grobunn for kreativitet.

Rekruttering av talenter er nødvendig for at Norge skal kunne bli en kunnskapsnasjon, og triumviratet må se at verdifull kunnskap avhenger nettopp av dette. God forskning er mer individavhengig enn mange synes å forstå. Vi må i større grad rekruttere talenter også fra utlandet og få dem til å bli. Da må forholdene legges til rette ved institusjoner som har vist at de kan dersom forskningstid og ressurser er tilstrekkelige. Det finnes nok flere årsaker til at Norge ikke lykkes godt nok med å rekruttere talenter og beholde de beste. Det er klart et problem at privat økonomi betyr så mye, og det er vanskelig å konkurrere med lønnsnivået utenom forskningsmiljøene, for eksempel i oljeindustrien.

Statssekretær Bjørn Haugstad (H) fra Kunnskapdepartementet (KD) vet at bare fem prosent av søknadene til FRIPRO (dvs. forskerinitiert eller såkalt «fri forskning») ble innvilget av Forskningsrådet i 2013 (Aftenposten, 21. desember 2013). I fjor var det 1239 slike søknader, mens det i løpet av de siste sju åra bare var 500 norske søknader til det europeiske forskningsrådet. Haugstad mener derfor at den «prisverdige iveren etter å søke FRIPRO bør rettes mot andre kilder» til finansiering. Og det blir lagt merke til i EU at norske forskere sender få søknader og får lite tilbake.

Har norske forskere det for godt, spør noen, eller er det slik at manglende bevilgninger ikke har så stor innvirkning på karrieren? Norge betalte om lag 10 milliarder kroner for å delta i EUs sjuende rammeprogram, mens tildelingene våre ble ca. 6,2 milliarder kroner. KD og Forskningsrådet presenterte 6. desember 2013 EUs åttende rammeprogram (Horisont 2020). Her vil kontingenten bli kr 17- 18 milliarder, men tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) sa likevel ja til deltakelse.

Vår nye kunnskapsminister Torbjørn Røe Larsen (H) sier at han håper vi vil få mer ut av dette programmet ikke bare i form av penger, men ved å delta i internasjonale nettverk. EUs generaldirektør Robert-Jan Smits var til stede på konferansen og uttrykte skuffelse over norske forskeres manglende interesse. Den ferske PISA-undersøkelsen viste lavt kunnskapsnivå hos våre skoleelever, og han stilte spørsmål ved norske ambisjoner. Paradoksalt nok ligger forskningsbevilgningen i vårt rike land under EU-landenes gjennomsnitt.

SVs idé om helhet i utdanningssystemet fra barnehage til universitet virker tiltalende, men de seinere år har vist at norsk forskningspolitikk ikke er vellykket. Da statsråd Tora Aasland (SV) la fram sin forskingsmelding i 2009 lovte hun mer penger til forskning, men med prisjustering ble nivået som i 2006. Vårt samfunn sliter med manglende forståelse for forskningens langsiktige verdi. Slik ble det også etter at Halvorsen la fram meldingen: «Lange linjer - kunnskap gir muligheter». Riktignok står det at regjeringen vil etablere en langtidsplan for forskning, men dette er uforpliktende.

Det har knyttet seg spenning til om den blå regjeringen ville videreføre langtidsplanen. Røe Isaksen ventet til slutten av sin tale med å bekrefte dette ved Forskerforbundets årskonferanse. Men den endelige utformingen kommer ikke før til høsten. Fordelen med planen kan bli at det utkrystalliseres en politisk enighet om hva som skal prioriteres i fireårsperioden.

Jeg hadde en meningsutveksling med Røe Isaksen (Dagbladet, 23. og 29. oktober, 3. november 2013) om det brede ansvaret han påtar seg ved å dekke alt fra barnehager til forskning og høyere utdanning. Jeg tror at denne SV-modellen for KD er vanskelig i budsjettsammenheng da samme statsråd skal slåss for mer enn én stor prioritering, f.eks. både bedre grunnskole og forskning. Statsråden unnlot å svare på dette, men innrømmer i et intervju at konstitusjonelle forhold umuliggjør å operere med reelle langtidsbudsjetter (Forskningspolitikk 4/2013).

Nettopp langsiktighet er en forutsetning for forskning av god kvalitet. EUs Horisont 2020 er verdens største forskningssatsing. Håpet er at dette vil løfte det kriserammede Europa opp til nye høyder. Klarer Norge å henge med? Da Aasland i 2008 hadde en konferanse for å forberede sin forskningsmelding, var finanskrisen bakteppe. Det var enighet mellom statsråden, Forskningsrådets direktør Arvid Hallén og LO-ledet Roar Flåthen om at «Når vi opplever nedgangstider er forskning viktigere enn noen gang». Men det fikk ingen virkning på forskningspolitikken. Kan triumviratet nå lykkes med å stimulere til mer kreativitet?