Et truet språk?

SPRÅKETS FRAMTID: I søndagens Dagblad kaller språkrådsdirektør Sylfest Lomheim oss ’naive optimister’ fordi vi argumenterer for at det norske språket ikke er utrydningstruet (Dagbladet 2.5). Det viser at vårt forsøk på å mane til saklighet i språkdebatten var relativt mislykket.

Det gleder oss imidlertid at språkdirektørens frykt for det norske språkets undergang tydeligvis har minket siden presseoppslagene i slutten av mars. Da brukte han store ord om nasjonalspråkets overlevelse (Dagsavisen 25.03): nå begrenser han seg til å snakke om norskens posisjon som «fullverdig skriftspråk».

Vi setter også pris på at Lomheim klargjør hva han mener med et truet språk – et språk der skriftspråket avgir bruksområder til andre språk. Da faller de aller fleste truede språk i verden utenfor språkdirektørens definisjon, ettersom de vanligvis ikke har noe skriftspråk. Men nå har vi i det minste et utgangspunkt for videre diskusjon.

Er så det norske skriftspråkets stilling truet? Vi tar gjerne en debatt om det, forutsatt at det er enighet om faktagrunnlaget for diskusjonen. Når Lomheim synes det er «pussig» at vi «prøver oss» med tall som viser at bruken av engelsk i akademia har vært relativt stabil de siste 20 årene, så er det i stor grad Språkrådets egne tall vi bygger på. Den før omtalte NIFU-undersøkelsen viser at andelen forskere som har publisert minst ett arbeid på engelsk har økt. Derimot har den totale andelen arbeider på engelsk holdt seg ganske stabil, noe som ikke er spesielt overraskende ettersom norske akademikere alltid har skrevet for sine internasjonale kolleger. Økningen fra 35 til 70 prosent i samfunnsfagene er altså ikke representativ for utviklingen som helhet. Kanskje representerer den et problem for norsk samfunnsforskning, men det er et stykke derfra til en trussel mot norsk som skriftspråk.

Det er mulig vi burde føle oss smigret over at Sylfest Lomheim ser seg nødt til å forsøke å ufarliggjøre oss gjennom konsekvent å omtale oss som «de unge filologene». Men vi kan forsikre språkrådsdirektøren om at det ikke er noe i veien med våre faglige kvalifikasjoner; vi er gamle nok til å ha forsket i et par tiår til sammen, og da særlig på små og til dels truede språk.

Det er prisverdig at språkdirektøren ønsker at folk skal ha et bevisst forhold til språkbruk og språkpolitikk, og vi støtter alle tiltak som oppmuntrer folk til å skrive og snakke godt på norsk og fremmedspråk. I en globalisert verden er kjennskap til norsk språk og viktige internasjonale språk et stort konkurransefortrinn for Norge. Det er altså ikke språkpolitikken vi vil til livs, men den dramatiske språkbruken som framstiller det store, sterke og vitale språket norsk som om det var undergangen nær.