Et tyrkisk dilemma

Det handler ikke om trær, men om frustrasjon over AKPs stadig mer autoritære styring.

STANDHAFTIGE:«AKP står overfor en intelligent, opplyst, inkluderende og standhaftig ung, tyrkisk generasjon,» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser demonstranter i parken Gezi. Foto: Stoyan Nenov / Reuters/ NTB Scanpix
STANDHAFTIGE:«AKP står overfor en intelligent, opplyst, inkluderende og standhaftig ung, tyrkisk generasjon,» skriver kronikkforfatteren. Bildet viser demonstranter i parken Gezi. Foto: Stoyan Nenov / Reuters/ NTB ScanpixVis mer
Meninger

I 2002 oppsto Rettferd- og velferdspartiet (AKP) som en kilde til håp, i en atmosfære av kaos og ustabilitet i Tyrkia. Landet hadde lenge slitt med udugelige koalisjonsregjeringer, svekket økonomi og militærets innblanding i politikken, med sine mange anti -demokratiske tiltak. Erdogans suksessfulle lederskap som ordfører av Istanbul ga ham en rettmessig tillit blant store deler av befolkningen. Derfor fikk den nyvalgte AKP-lederen støtte fra både konservative og liberale, fra alle hold i samfunnet, og vant valget i 2003.

Som ventet holdt Erdogan sine løfter under sin første regjeringsperiode. Tyrkia tok gigantiske steg på mange områder som var utenkelige for noen år siden. En voksende økonomi, aktiv utenrikspolitikk, store investeringer i infrastruktur, reformer innen sosiale rettigheter, friere presse og en meget bestemt holdning til demokratisering av landet økte støtten til AKP. Med fraværet av en effektiv politisk opposisjon, fikk AKP mye makt og gjenvant regjeringsmakten i 2007. Men så skjedde det noe med AKP. Selv om de vant valget for tredje gang i 2011, begynte støtten raskt å falle. Dette ble veldig synlig i forrige uke da fredelige demonstranter okkuperte Gezi Park, i Istanbul, for å forhindre utbygging av et kjøpesenter på et grøntområde. Intensjonen bak okkupasjonen var genuin. Befolkningen reagerte på den aggressive, kapitalistiske retningen AKP begynte å ta. Men det utenkelige skjedde. Politiet omringet demonstrantene ved morgengry den 28. mai, og startet en brutal politiaksjon der de brukte peppergass mot de fredelige demonstrantene. Aksjonen som ble igangsatt, for fredning av trær, vekket sterke reaksjoner hos en befolkning som allerede var frustrert over AKPs stadig mer autoritære styring.

Folket som løftet AKP til makten føler nå at regjeringspartiet glemmer at deres suksess er et resultat av folkets ønske om forandring. Det er ikke partiet i seg selv som er grunnen til all den positive forandringen som har funnet sted i Tyrkia de siste ti åra. I 1990-åra ble det opprettet flere sivile og frivillige organisasjoner i Tyrkia. Disse opplyste folket om deres demokratiske rettigheter, blant annet gjennom frivillig arbeid og støtte til utdanning til barn og familier som har økonomiske problemer. Disse organisasjonene har hatt en stor rolle i forandringen som fant sted i 2003, og som fikk AKP i regjering. Med andre ord, det var folket selv som hadde jobbet for å frata de udemokratiske kreftene, som lenge hadde regjert landet, makten.

Demonstrasjonen utviklet seg fra Istanbul og til flere byer i Tyrkia, og viste regjeringen at demonstrantene denne gangen ikke bare er «marginale grupper». Ja, det er tydelig at noen grupper forsøker å framprovosere sammenstøt, ved å omgjøre protestene til et «opprør» mot AKP. De er heldigvis ikke i flertall. Majoriteten er folk, fra alle lag i samfunnet, som er klare over sin makt, vet hva demokrati innebærer og har en klar formening om hvordan en regjering burde oppføre seg. AKP-regjeringen har lukket øynene for folket, og ingen rundt Erdogan i dag tør fortelle ham at det er stor forskjell mellom den første Erdogan, som vant det første valget, og dagens Erdogan. Den første Erdogan var en mann som jobbet i harmoni med andre, men dagens Erdogan velger å ikke anerkjenne faren ved å ikke samarbeide med egne partifeller, eller ta i betraktning befolkningens forventninger.

Dagens Erdogan er en mann som bestemmer på egen hånd, alt fra hvem som skal kjøpe aviser til hvem som skal delta i anbud om hva slags reklamer som burde være tillatt. Han har verken opposisjon innad eller utad i partiet. De fleste som har vist sin bekymring for Erdogans utvikling, inkludert tidligere ivrige støttespillere av AKP, er enige om en ting: De har ikke samme tillit til ham lenger. Den viktigste grunnen til dette er fordi han opptrer som om han er den eneste som vet noe, og som gjør alt bedre enn alle andre.

Men tross disse reaksjonene mot AKP og Erdogan står Tyrkia overfor et dilemma. I dagens politiske landskap finnes det ikke en sterk og saklig opposisjon. Det er åpenbart at selv om AKP mister noe makt, vil det være det styrende partiet, også i neste periode. Folk ser ingen mulighet til å fjerne Erdogan fra makten gjennom politisk deltakelse, etter som de ikke har et sterkt nok alternativ i nærmeste framtid. Demonstrasjon er derfor en måte å vise sitt politiske standpunkt på, det er en måte å vise misnøye, men samtidig ta varsomme skritt. Selv om det ikke er sterke nok alternativ i nærmeste framtid, betyr ikke det at folket er villige til å gi opp.

De har klart det før og vet at med tid kan de skape et bedre alternativ, hvis Erdogan og AKP ikke vender tilbake til sitt pro-demokratiske utgangspunkt. For nå står AKP overfor en intelligent, opplyst, inkluderende og meget standhaftig ung tyrkisk generasjon, der religiøse og sekulære går hånd i hånd, og en generasjon som ikke vil være villig til å tillate misbruk av sine stemmer.

Fatma Betul Sarayli, skribent og forfatter basert i Istanbul.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.