Et tysk Europa?

Tyske og franske ledere finner ikke tonen, og evnen til forsoning mangler. Hva har skjedd i forholdet mellom de to EU-stormaktene?

Er bærebjelken i EU-samarbeidet gjennom 40 år, den fransk-tyske aksen, i ferd med å ryke? Er det slutt på tyskernes vilje til å sone for fortidens synder? Var toppmøtet i Nice øyeblikket da Frankrike mistet sin lederrolle i EU?

Det er tiden for de dyptgripende spørsmål i den europeiske debatten. Den siste tida har de store og tunge europeiske mediene brukt mye spalteplass på det mange mener er et veiskille i EUs og dermed Europas historie. Toppmøtet mellom Frankrike og Tyskland fikk en oppmerksomhet vi må mange år tilbake for å finne maken til.

Erfarne observatører mener at det tysk-franske forholdet ikke har vært så labert siden EU-samarbeidet så dagens lys. Vel var det amper stemning mellom Bonn og Paris på 80-tallet, da franske myndigheter gjennomførte en rekke nedskrivninger av den franske valutaen. Og riktignok var den tyske ledelsen både skuffet og bitter over den franske presidenten Frangois Mitterrands skepsis til den tyske gjenforeningen. Men det gikk over. Og den tysk-franske aksen som bærebjelke i EU-samarbeidet var det ingen som satte spørsmålstegn ved. Hvordan skulle det ellers være? Det var jo den historiske enigheten mellom de to gamle europeiske erkefiendene som hadde skapt dette samarbeidet. Og at de to var enige, hadde vist seg som en absolutt forutsetning for å drive prosjektet fremover.

Men det var den gang. Nå rokkes det kraftig ved gamle sannheter. Tyske og franske ledere finner ikke tonen, og evnen til forsoning mangler. Hva har skjedd i forholdet mellom de to EU-stormaktene? Og hvorfor er det så vanskelig å løse problemene, slik man har greid tidligere? Svaret er enkelt: Fordi problemet er virkeligheten selv.

Da folkene i den kommunistiske østblokken kastet sine lenker for et drøyt tiår siden, tok de ikke bare fienden fra den mektige vestlige forsvarsalliansen NATO. De satte også en helt ny dagsorden for utviklingen i Det europeiske fellesskapet, det senere EU. Og, ikke minst: De banet vei for gjenforeningen av Tyskland. Det er følgene av disse begivenhetene som nå er i ferd med å gjøre sin virkning. For Tyskland er ikke lenger ett av fire jevnstore EU-land. Det samlede Tyskland har, med sine drøyt 80 millioner innbyggere, et folketall som er rundt 140 prosent høyere enn de andre. Den tyske økonomien ruver enda mer: Landets brutto nasjonalprodukt utgjør nå en tredel av euro-landenes samlede BNP. Og det er tyskerne som først og fremst betaler regningen i EU-samarbeidet. Rundt 60 prosent av netto-overføringene til EU-kassen kommer fra Tyskland. I tillegg kommer landets beliggenhet, som vil gjøre det til en sentralmakt og et tyngdepunkt i Unionen når de nye søkerlandene i Sentral-/Øst-Europa blir medlemmer.

Det er disse blytunge fakta som ligger i vektskålen når den videre kursen i EU-samarbeidet skal stakes ut. Og de peker alle i samme retning: At Frankrike er dømt til å miste innflytelse i forhold til Tyskland. Vi så det med all tydelighet under EU-toppmøtet i Nice i desember i fjor. At møtet ble preget av en splittet fransk ledelse og dårlig politisk håndverk fra det franske formannskapet, spilte utvilsomt sin rolle. Men uansett var det forbløffende å se hvordan den tyske ledelsen fikk det som den ville, uten påfallende politisk muskelbruk. Frankrike virket på sin side nærmest frenetisk i sin motstand mot å gi Tyskland det stemmetallet i EUs ministerråd som folketallet tilsier. Utfallet ble likevel at de nye stemmereglene, der folketallet er en av faktorene, gir tyskerne mer makt enn tidligere. I tillegg får Tyskland større overvekt av stemmer i EU-parlamentet enn i dag, og ikke minst: Landet fikk gjennom sitt hovedkrav om en ny regjeringskonferanse i år 2004, da alle de store spørsmålene om maktfordelingen i EU skal opp til ny drøfting. Men selv om Tyskland ble stående som den kanskje største vinneren av det historiske toppmøtet, så er det blitt kjent at den franske ledelsens opptreden nærmest sjokkerte den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder. «Femtifem år etter Hitler, etter mer enn 40 års europeiske samarbeid i EEC, EF og EU, og fortsatt skal tyskerne behandles med en slik mistenksomhet,» skal kansleren ha sagt til sine medarbeidere.

Det er ett ord som mer enn noen andre markerer en skillelinje ved Gerhard Schröders maktovertakelse i Tyskland i 1998. Ordet er «normal». Vi vil være et normalt land, sa Schröder etter valgseieren over Helmut Kohl. I en hvilken som helst annen stat ville uttalelsen har vært komplett meningsløs. Men etter å ha utløst to verdenskriger i det 20. århundre har ikke tyskerne kunnet oppføre seg som andre. For den vesttyske, senere fellestyske, staten har det viktigste av alle utenrikspolitiske mål vært å overbevise sine europeiske naboer om at den aldri igjen vil utløse et ragnarok. Spørsmålet «Hva tjener våre interesser»? har en tysk leder knapt kunnet stille uten å legge til: «Hva betyr dette for våre naboer?» For tyskerne har tiden etter den annen verdenskrig vært en botsgang. De har «betalt for Hitler», og de har betalt mye, ikke minst til sine samarbeidspartnere i EU.

Den vesttyske/tyske staten har altså langt fra vært normal. Å foreslå at den skal bli det, inneholder derfor mye politisk sprengstoff. Det skjønte den nye kansleren raskt, og har senere moderert uttalelsen. Likevel ser vi i dag et Tyskland som er mindre villig til å «sone for Hitler» enn det vi så under Helmut Kohl og tidligere ledere. Det store spørsmålet er hva denne nye selvbevisstheten vil få å si for utviklingen i EU og Europa.

Svaret synes i første rekke å være at Tyskland ønsker å knytte sin egen og andres makt med sterkere bånd til de overnasjonale EU-institusjonene. Gerhard Schröder har den senere tid tatt sterkt til orde for å utvikle en EU-konstitusjon som skal gi klare rammer for maktforholdene mellom de ulike organene i unionen. Den tyske utenriksministeren Joschka Fischer har gjort seg til talsmann for en direktevalgt EU-president, at EU-kommisjonen skal fungere som en regjering for unionen, og et EU-parlament med reell makt.

Frankrike synes på sin side mer lunken til slike ideer, selv om de stadig fremmes i festtaler. Forklaringen er like enkel som den er logisk: EU kan ikke på samme måte som før brukes som et redskap til å fremme franske interesser og til å kontrollere tyskerne. Observatørene ser derfor nå en tendens til at Frankrike satser mer på å sikre sine interesser på det mellomstatlige planet.

Uansett synes det klart at Tyskland blir en stadig viktigere maktfaktor i EU, i første rekke på bekostning av Frankrike. Det betyr ikke at den fransk-tyske aksen blir uviktig, eller at det spesielle forholdet mellom de to land vil opphøre. «Men det blir gradvis mindre spesielt», som en observatør her i Brussel formulerte det. For Tyskland er det livsviktig å knytte sin økende makt til fellesskapet. Tysk «Alleingang» - alenegang - vil øyeblikkelig få andre stormakter til å gå i allianse mot tyskerne. Samtidig vil nok Tyskland fortsatt være varsom med sin «normalitet», for som den kjente tyske filosofen Jürgen Habermas har sagt det: «Tyskerne må huske sin fortid dersom andre europeere skal kunne glemme den.»

Et tysk Europa? Ikke i overskuelig fremtid. Men forfatteren Thomas Manns berømte formulering: Et tysk Europa eller et europeisk Tyskland? kan fortsatt være en nyttig påminnelse.