BLE AVVIST: Donald Trump håpet trolig på å bedre sin appell til sentrumsvelgere og velgerne i en av de aller viktigste vippestatene, ved å få inn den liberale Ohio-guvernøren John Kasich som visepresidentkandidat. Han takket nei til tilbudet. Foto: NTB Scanpix
BLE AVVIST: Donald Trump håpet trolig på å bedre sin appell til sentrumsvelgere og velgerne i en av de aller viktigste vippestatene, ved å få inn den liberale Ohio-guvernøren John Kasich som visepresidentkandidat. Han takket nei til tilbudet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Et uberegnelig valgår

Landsmøtene og visepresidentkandidatene kan i år få større betydning for valgresultatet enn vanlig.

Meninger

Verken landsmøtene eller visepresidentkandidatene får vanligvis større betydning for hvem som vinner presidentvalg i USA. Men 2016 er et uvanlig uberegnelig valgår.

Mot normalt så landsmøtet til republikanerne ikke en samling av partiet bak presidentkandidaten. Trumps motstandere mislyktes på åpningsdagen med sitt siste (og desperate) forsøk på å endre reglene for nominasjonen, men lyktes med å sette tonen for et konfliktfylt partilandsmøte. Tomme plasser på tribunene ble en iøynefallende illustrasjon av at mange nøkkelspillere ikke stilte til start. Familien Bush boikottet landsmøtet, og det samme gjorde 2008-kandidaten John McCain og 2012-kandidaten Mitt Romney. Landsmøtets mest omtalte øyeblikk kom da Ted Cruz ble buet ned fra scenen, etter å ha avsluttet en lang tale om Ted Cruz med å avsløre at han ikke ville støtte Donald Trump. I partitoppenes fravær rykket i stedet familien Trump inn. Etter at fire barn og en ektefelle hadde vært på talerstolen, lignet det stadig mindre på et politisk landsmøte og stadig mer på et egosentrisk familieselskap. 70-årsjubilantens avsluttende tale ble kritisert for svartmaling av dagens situasjon, og for manglende forklaring på hvordan Trump skal løse alle de store problemene han hevder at han kan løse som president. Men Donald Trump snakket i over en time gjennom TV-rutene ned til den konservative grasrota - og mobiliserte enda noen flere tilhengere der.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Demokratenes landsmøte startet også i en uvanlig anspent tone, like etter at hackede e-poster beviste at partilederen hadde favorisert Hillary Clinton og motarbeidet Bernie Sanders. En del av Sanders' tilhengere demonstrerte åpenlyst mot Clinton og partieliten både innenfor og utenfor landsmøtesalen. Lett parodisk var noen av de mest ihuga tilhengerne så frustrerte over måten Sanders var blitt behandlet på, at de endte opp med å bue ham ut. Men Sanders sto klippefast på sin appell om at partiet nå måtte samle seg bak Clinton og mot Trump. Sittende president, visepresident og førstedame stilte seg alle bak vinneren av nominasjonsvalgene og ble godt mottatt i salen. Hillary Clintons avsluttende tale var langt fra landsmøtets mest engasjerende, men det var likevel en godt gjennomtenkt og solid gjennomført tale. Med angrep på Wall Street og løfte om mer støtte til studenter strakte Clinton ut en hånd til Sanders og hans tilhengere - samtidig som hun rettet en serie knyttneveslag mot Trump.

FORFATTER: Hans Olav Lahlum har blant annet skrevet bok om amerikanske presidenter.
FORFATTER: Hans Olav Lahlum har blant annet skrevet bok om amerikanske presidenter. Vis mer

Landsmøter i USA kommer 3-4 måneder før selve presidentvalget og får sjelden betydning for utfallet. Konflikte landsmøter og omstridte nominasjoner har i begge partier imidlertid ofte vist seg å gi et krevende startpunkt for valgkamper. Det rammet republikanerne i 1964 og 1976, demokratene i 1968, 1972 og 1980. Vårens nominasjonskamper viste dessuten hvor viktig det i USA anno 2016 er å fremstå som en vinner med vind i seilene. Trump fikk tross motstanden inne i landsmøtesalen et oppsving på målingene i dagene etterpå. Om demokratene nå klarer å ta tilbake ledelsen på meningsmålingene, kan bli svært viktig for den videre valgkampen og dens dynamikk.

Det er blitt en etablert sannhet i USA at visepresidentkandidatene vanligvis får svært lite betydning for utfallet av presidentvalget. Valget i 1960, da Lyndon B. Johnsen sikret demokratene knepne seire i Texas og flere andre viktige sørstater, er sant nok det siste eksemplet på en visepresidentkandidat direkte har avgjort et presidentvalg. I flere senere valgkamper har imidlertid et dårlig valg av visepresident blitt en stor belastning for tapende presidentkandidater, og flere jevne valg fra nyere tid kunne kanskje fått et annet utfall om den som tapte hadde valgt en sterkere visepresidentkandidat. I 1976 tapte sittende president Gerald Ford kampen for gjenvalg på grunn av et knepent nederlag i New York - etter å ha byttet ut sin visepresident derfra. I 2000 avviste Al Gore ideen om å hente visepresidentkandidaten fra en av de viktige vippestatene, og tapte valget på grunn av knepne nederlag blant annet i Florida. På godt og ondt har visepresidentkandidatene større valgkamppotensial enn hva som har kommet frem de siste valgene. De kan dessuten få større betydning enn vanlig når begge presidentkandidatene i år er ganske gamle og veldig omstridte.

Både Clinton og Trump endte opp med et relativt konvensjonelt valg av en mannlig hvit jurist i slutten av femtiårene, som medfører liten risiko for skandaler og forventes å opptre svært lojalt. Trump håpet trolig på å bedre sin appell til sentrumsvelgere og velgerne i en av de aller viktigste vippestatene, ved å få inn den liberale Ohio-guvernøren John Kasich som visepresidentkandidat. Da Kasich ikke ville bli med, valgte Trump i stedet å appellere til konservative grasrotvelgere med sitt valg av den verdikonservative guvernøren Mike Pence. Pence har mye mer politisk erfaring enn Trump, men tilhører ikke det politiske toppsjiktet i Washington D.C. på en måte som svekker Trumps image som en politisk outsider. Pence styrker Trumps appell blant eldre og konservative hvite velgere, men løser neppe hans hovedutfordring med å vinne nye velgere blant unge, kvinner og ikke-hvite velgere. Hans hjemstat Indiana har liten betydning: Blir det jevnt der, vinner demokratene uansett valget.

Hillary Clinton blankpusset sin profil som et solid og moderat alternativ til Trump, gjennom å velge Virginia-senatoren Tim Kaine som visepresidentkandidat. Virginia er en viktig vippestat som kan bli avgjørende, og som spansktalende katolikk forventes Kaine å styrke demokratenes appell til den stadig større gruppen av latinamerikanske velgere. Valget av ham er likevel høyt spill, siden Kaine i likhet med Clinton har tilhørt sentrum-høyre i det demokratiske partiet. Han er ingen favoritt for det store mindretallet som kjempet for at Sanders skulle bli demokratenes kandidat, og har begrenset appell til de unge velgerne som Clinton sliter med å mobilisere. I et år preget av politisk grasrotopprør i begge partier, stiller demokratene med to utpregede etablissementskandidater - og en presidentkandidat mange i og utenfor partiet oppfatter som egenrådig og upålitelig.

Det er iøynefallende at Hillary Clinton ved visepresidentvalget har valgt samme strategi som Obama gjorde i 2008. For åtte år siden var Hillary den skuffede toeren som ikke ble spurt om å stille som visepresidentkandidat. I år var hun den selvsikre eneren som ikke spurte toeren Sanders. På samme måte som Obama i 2008, hevder Clinton at hun kan vinne uten å ha med seg partiets nest mest populære kandidat på stemmeseddelen. Den strategien viste seg å fungere godt for Obama (og Biden) i 2008. Det blir spennende å se om den fungerer godt nok for Clinton (og Kaine) i 2016.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook