TERNINGKAST TRE: Johannes Nyholms «Kjempen» er full av gode hensikter og interessante ideer, men samtidig filmatisk og dramatisk uforløst.Vis mer Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Kjempen»

Et uforløst drama man nærmest får dårlig samvittighet av ikke å like

Det magisk-realistiske dramaet «Kjempen» spiller på moderne medieklisjeer og nordisk folketro.


FILM: Johannes Nyholms magisk-realistiske drama «Kjempen» var den store vinneren under den svenske Guldbagge-utdelingen i januar, der den ble belønnet med prisene for beste film, beste manus og beste sminke. Med sin universelle historie om menneskets behov for tilhørighet, og en hovedperson som takket være fysiske misdannelser behandles som noe mindre enn et menneske, er den på mange måter det svenske motstykket til «Løvekvinnen». Og selv om formspråket er langt mer tidsriktig, deler Nyholms film mange av svakhetene til Vibeke Idsøes Erik Fosnes Hansen-adaptasjon.

Kjempen

3 1 6

Drama

Regi:

Johannes Nyholm

Skuespillere:

Christian Andrén, Johan Kylén, Anna Bjelkerud, Linda Faith m.fl.

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Jätten

«Sentimentalitet på svenska.»
Se alle anmeldelser

Magisk
«Kjempen» er historien om 30 år gamle Richard, som er født med et syndrom som gjør ansiktet hans kraftig deformert. Richard er autist, og etter å ha blitt skilt fra moren som barn, har han bodd på ulike offentlige institusjoner. Han har få venner, og hans store lidenskap er å spille boule sammen med bestekompisen Roland. Han lengter også etter å gjenoppta kontakten med moren, men av uklare grunner insisterer systemet på å holde de to adskilt.

Slike sentimentale skildringer av ufortjent utenforskap og enkle, utilfredsstilte emosjonelle behov går rett i hjertet på skandinaver, og «Kjempen» har dessuten et ekstra gir i form av mystiske visjoner av en kjempe som er på vandring ned fra fjellene for å gjenforene mor og sønn. Resultatet er en film hvor nordisk folketro går hånd i hånd med den moderne medieklisjeen om at mennesker med fysiske og psykiske funksjonshemminger er magiske, tvers gjennom edle skapninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sympatisk
Ingenting av dette ville vært problematisk dersom denne sammenstillingen av nye og gamle myter hadde belyst disse ideene fra interessante perspektiver eller dersom filmen hadde nyttegjort seg av den mystiske kraften som preger folketroens forestillingsverden. Det gjør den i liten grad, og det er også noe frustrerende distansert og overfladisk over skildringen av Richards indre liv – som om publikum er ment å nikke bifallende snarere enn å kjenne seg igjen.

Nyholm låner stilgrep fra både Roy Andersson og Killinggängets klassiske tv-film «Torsk på Tallinn» – samt sci-fi-kuriositeten «Rymdinvasion i Lappland» fra 1959 – men de ulike elementene smelter aldri virkelig sammen, og lappeteppet mangler naturlig nok inspirasjonskildenes presisjon og originalitet.

«Kjempen» er en kompetent og tidvis ganske morsom underholdningsfilm, men først og fremst er den en type produksjon man ender opp med å beundre fordi man instinktivt antar at filmskaperne har fått mye ut av et beskjedent budsjett. Det er nemlig noe i møtet mellom den magiske sosialrealismen, de keitete digitale effektene og Nyholms genuine engasjement for mennesker med funksjonshemminger, som gjør at man sympatiserer med filmen selv om man ikke egentlig liker den spesielt godt.

Velment
Christian Andrén er svært god i rollen som den innesluttede Richard, men hans innsats undermineres hele veien av et manus som framstiller hovedpersonen som en éndimensjonal skikkelse som bare vil få være i fred og treffe moren sin på regelmessig basis. Historier om mennesker som «bare vil» – eller enda verre: «bare skulle» – er som kjent kompleksitetens og nyansenes nemesis, og selv om Nyholm utvilsomt har de beste hensikter, er «Kjempen» intet unntak.