Et ufullendt liv

«Riktignok kan det være meget gåtefullt i Rudolf Steiners verk, men den største gåten er hvordan man gjennom et helt århundre har klart å overse ethvert høydepunkt i hans produksjon.»

Rudolf Steiner har gjennom et århundre vært totem og tabu i vestlig åndsliv. Hverken tilhengere eller motstandere har våget eller villet betrakte denne merkelige og uvanlig begavede mannen med et rolig og saklig blikk. Han er enten blitt oppfattet som et overnaturlig brennglass for grenseløs kosmisk viten, eller som en utrettelig esoterisk klutesamler med abnorm evne til å absorbere og kombinere foreliggende kunnskap til antroposofiens lappeteppe av teosofi, kristendom, idealistisk filosofi, utopisk sosialisme og kvasivitenskap. Mennesket Rudolf Steiner har det ikke vært lett å få øye på i denne tette tåken av velvillig og uvillig subjektivitet.

At han selv var på det rene med hvilken avgrunn som løp, ikke bare mellom ham selv og hans mange kritikere, men også mellom hans talerstol og hans ofte nokså ukritiske tilhørere, vet vi av mange personlige vidnesbyrd. Den russiske malerinnen Margaretha Woloschina forteller i sine erindringer at hun ved en anledning spurte Steiner om hvordan han kunne holde ut, i dag etter dag, år etter år, å tale til mennesker som åpenbart ikke fattet hva han ville. Steiner svarte at han var fornøyd, om «et halvt menneske» til slutt skjønte hva han sa.

Hvor misforstått han følte seg, fremgår også av at han brukte en betydelig del av sitt syke- og dødsleie til å skrive en selvbiografi som i sin helhet er et selvforsvar.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En hovedinnvending mot Steiner i hans samtid var at han ikke hadde noen egen, sammenhengende innsikt; man hevdet at antroposofien i alt vesentlig var en repetisjon og kombinasjon av hans omfattende lesning, og at hans livsløp fremviste en serie av motsetningsfylte sprang, at hans dannelsesgang var uten indre kontinuitet. Han opptrådte på 1880-tallet som goetheanist, på 1890-tallet som nietzscheaner og stirnerianer, som Haeckel-apologet og ateist, for så ved århundreskiftet å gjennomgå det forbløffende hamskifte til teosof og kristenmystiker. Man hadde således et visst argumentasjonsarsenal å ta av, når man ville fremstille ham som en åndelig kameleon og uten egentlig individuell skaperkraft.

Hans selvbiografi er motivert av dette offentlige bilde av ham, som han selv naturligvis oppfattet som et vrengebilde: Han vil vise hvordan antroposofien oppstod for ham som det naturlige produkt av en indre sammenhengende erkjennelseskamp.

Denne selvbiografi foreligger nå på norsk, under tittelen Min livsvei, utgitt av Antropos Forlag, i en overraskende vellykket oversettelse av Niels Magnus Bugge. Man ville på forhånd ha forsverget at det skulle være mulig å gjengi Steiner så nær originalen, og samtidig på et så lett og ledig norsk.

Det er mye strategi i denne selvbiografien, i den forstand at Steiner konsekvent har for øye all den polemikk han ble utsatt for. Han utelater alt fra sin biografi som kunne tenkes å bli misbrukt av antroposofiens motstandere. Han er ufullstendig når det gjelder det avvikende i hans egen bevissthetstype, nemlig hans clairvoyance i barndommen; han vet jo at dette ville blitt argumenter for å betrakte antroposofien som noe fantastisk og unormalt. Av samme grunn er han flyktig og generell når det gjelder de fleste esoteriske erfaringer fra voksenalderen. Isteden legger han all vekt på sin tankemessige utvikling og den idémessige forklaring av det antroposofiske innhold.

Man kunne kanskje si at det han oppfattet som risikabelt i sin tid , og derfor utelot, er nettopp det som savnes og ville vært særlig nyttig for forståelsen av hans personlighet og livssyn i vår tid.

Men særlig bokens første halvdel, skrevet før sykdommen gikk inn i sine sluttfaser, gir mange lysglimt. I epigrammatisk stil reformulerer han mange av sine tanker, likesom i et siste forsøk på tross alt å gjøre seg forstått.

For eksempel sier han et sted: «Hele verden utenfor mennesket er en gåte, og mennesket er selv løsningen .» Med dette mener han at når vi utnytter våre evner til intellektuell og vitenskapelig utforskning av verden, så legger vi bare forholdene til rette for en løsning som i neste omgang gir seg så å si utenifra, i den enkeltes biografi, gjennom en hendelse man utsettes for, et menneske man møter eller en situasjon man havner i. Først idet man ser og oppretter forbindelsen mellom sin åndelige og intellektuelle streben på den ene side, og sin personlige biografi på den annen side, kommer man i posisjon til å erobre innsikt. Det finnes bare personlige gåter og personlige løsninger, og ingen annen objektivitet enn summen av disse.

I denne forbindelse overvinner Steiner sin uvilje mot å fortelle om sine egne oversanselige erfaringer, og skriver om sitt bekjentskap med to ikke navngitte personligheter som begge hadde et grundig kjennskap til 1800-tallets materialistiske tankeliv. Således var de blitt fremmede for mer åndelig pregede verdensoppfatninger, men følte samtidig at de ville ha tapt sin menneskelighet om de hadde valgt en livsform som kunne ha vært en naturlig konsekvens av deres materialistiske tenkning. Derfor trakk de seg begge tilbake fra verden og levet som eremitter og særlinger. Nå sier Steiner at han kunne følge disse to sjeler på deres vei inn i den åndelige verden etter døden. Han så da til sin overraskelse at de materialistiske tankeverdier ikke hadde gjort disse sjeler fremmede for det åndelige, men at den naturvitenskapelige tenkemåte tvert imot hadde formet deres sjelsliv slik at de var langt bedre skikket til å orientere seg i den åndelige verden enn sjeler som i livet kun hadde levet i et religiøst innhold.

Gjennom denne okkulte anekdoten viser Steiner at et av de springende punkter i antroposofien - nemlig oppfatningen av naturvitenskapeligheten hverken som sannhet eller usannhet, men som en nødvendig «etappe i menneskehetens åndelige utvikling» - ikke er oppstått som en strategisk betinget, teoretisk idé, men som frukten av et samspill mellom intellektuell dannelse og personlig liv hos ham selv.

Man kan finne flere slike eksempler i Steiners selvbiografi, og noen av dem er nok vitale for forståelsen av både mannen og verket. Ikke desto mindre må man vel ha noen spesielle forutsetninger i form av særinteresser og forstudier, for å kunne kaste seg over denne gamle boken med glupende appetitt.

Steiner var jo, eller rettere, ble etterhvert en mer handlende enn skrivende person. Hans bøker var sjelden mål i seg selv: Han skrev for å omforme sin egen tid, ofte om natten og på hotellrom, i stjålne timer mellom foredrag og konferanser, midt i raset av en mangslungen praktisk virksomhet. Men et av hans skriftlige verk bærer preg av dette, og i selvbiografien er det satt på spissen: Den starter i bred episk stil, går midtveis i en løsere vev, for så å ende brått og ufullbyrdet, avbrutt midt i løpet, av døden.

Dette forhindrer ikke at visse formuleringer, avsnitt, kapitler og hele enkeltverk i forfatterskapet står frem som glitrende prestasjoner. Riktignok kan det være meget gåtefullt i Steiners verk, men den største gåten er hvordan man gjennom et helt århundre har klart å overse ethvert høydepunkt i hans produksjon. For eksempel tyder alle nyere oversiktsverk innenfor filosofi og idéhistorie her til lands på at norske akademikere betrakter Maos «lille røde» som en større prestasjon enn Steiners omfattende filosofihistorie Filosofiens gåter. Det kan vel være at en slik klage er tårer over spilt melk.

Men det kan også være at Steiners ufullendte selvbiografi er symptomatisk nettopp i sin ufullendthet, også i den forstand at antroposofiens virkningshistorie vesentlig ligger foran oss.