IKKE NOK, MEN NYTTIG:  Burde ikke unge som har et nervøst forhold til karakterpress og skjønnhetsidealer, bli foreskrevet nettopp det ironigenerasjonen og «Lille lørdag» hadde så mye av?
IKKE NOK, MEN NYTTIG: Burde ikke unge som har et nervøst forhold til karakterpress og skjønnhetsidealer, bli foreskrevet nettopp det ironigenerasjonen og «Lille lørdag» hadde så mye av?Vis mer

Et uironisk forsvar for det ironiske

Fra nært og fra fjernt

Kommentar

Hvor mange kilometer skal man bevege seg vekk fra de som går forut for en selv? Spørsmålet stilles passende nok i uken som ga dødsstøtet til Grand Café, arnestedet til Christiania-bohemen, de som postulerte at man «ikke kan behandle sine foreldre dårlig nok». Men debatten har allerede pågått en stund.

På den ene siden står sosiolog Gunnar Aakvaag, kontigentbetalende medlem av ironigenerasjonen. Han kaller dagens unge voksne «generasjon lydig» og ber dem ta seg sammen og utvikle egne prosjekter, med større kontrast til foreldregenerasjonen og deres ønsker og idealer. På den andre siden står samfunnsgeograf Anja Sletteland, som i Morgenbladet hevder at Aakvaags ironigenerasjon bidro til lite annet enn å polarisere akademia og offentligheten med oppkonstruerte og distanserte problemstillinger, mens de holdt verdens virkelige utfordringer på en nonchalant armlengdes avstand.

Så er det litt fristende å påpeke det, eh, ironiske i at én generasjon ber en annen om å gjøre opprør ved å etterligne dem selv, og opprøret de en gang gjorde. Eller at beskrivelsene av hvordan et helt slektsledd ble samlet av sin skepsis mot «Hjernevask», ikke virker så mye mindre generaliserende enn Aakvaags opprinnelige påstand, og kan få en til å undres over om Sletteland forveksler «en generasjon» med «et miljø».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men snarere kan det minnes om at ironien er et virkemiddel som har eksistert så lenge det har vært ordskifter. Den har det med å blomstre i kulturer med livlige offentlige debatter, som i café-og-tidsskrift-miljøene i London på 1700-tallet. Og det er ikke er noe sunnhetstegn hvis den i for stor grad blir liggende i etuiet sitt når en tids store spørsmål diskuteres.

Det kan bli for mye. Oppgjørene med ironibruken på nittitallet, som kunne være doven og vel distansert, er mange steder å finne. Carl Frode Tillers «Innsirkling»-trilogi kan leses som en beretning om det utilstrekkelige i å holde seg på gåtefull avstand fra forpliktelser og uironisk intimitet.

Ironien er kanskje det eneste språklige virkemiddelet som har en sannhetsverdi, som forbinder den med vitenskapens språk. Det kan sies med sikkerhet om folk som er ironiske at de ikke mener akkurat det de sier, selv om de ikke nødvendigvis mener det motsatte. Ironien er et speil for de andre, et tivoliaktig et, som kan gjøre dem og meningene deres små og tykke eller høye og magre.

Det kan være en beskyttelsesmekanisme. Ironikerne kan kommentere og fordreie det andre sier, uten selv å legge hjertet på pulten.

Men ironi er også uovertruffent når det gjelder å få frem absurditeter og svakheter i en påstand, ved å dytte på den eller trekke den ut i sin ytterste konsekvens. Slik kan det som fremstilles som skjellsettende og graverende, virke lite og tøysete. Med alt som skrives om unge menneskers nervøse forhold til karakterpress og skjønnhetsidealer, er det ikke nettopp denne distanserte sansen for proporsjoner som burde vært foreskrevet av samfunnspsykologene?

Det siste året har fire forskjellige redaktører, etter å ha mottatt tekster jeg har skrevet, lest og spurt: Men hvor er du i altdette? Det finnes nå en forventning om at resonnementer skal forankres i det inderlige og selvopplevde. Iblant er det relevant, og helt på sin plass, og noe som kan gi et perspektiv på omverden en verdifull, fordypende dimensjon.

Men det er dypt antiironisk. Hvis det brukes for skjødesløst, kan det synes å bære i seg en antydning om at det viktigste ved resonnementet er forbindelsen mellom det som sies og hjertet til den som snakker, en forbindelse den vellykkede ironikeren danser unna.

Og iblant er det så en griper seg i å ville lage nittitallets hermetegn i luften: Hvor er «jeg»?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook