Retraumatiserende: Anmeldelse kan medføre at en som etter beste evne har lagt en traumatisk opplevelse bak seg, utsettes for en muligens langvarig og retraumatiserende krysseksaminering i retten, der alt fra hennes tidligere seksualliv til personlige karakter settes under lupen, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
Retraumatiserende: Anmeldelse kan medføre at en som etter beste evne har lagt en traumatisk opplevelse bak seg, utsettes for en muligens langvarig og retraumatiserende krysseksaminering i retten, der alt fra hennes tidligere seksualliv til personlige karakter settes under lupen, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Etterforskning av voldtektssaker:

Et uløselig dilemma

Er det mulig å forene hensynet til samfunnsvern i voldtektssaker, og det å ikke ofre et voldtektsoffer for allmennhetens nytteverdi?

Meninger

I forbindelse med debatten om seksuell trakassering og overgrep, har det kommet fram en rekke varslingssaker i Høyre, blant annet mot den tidligere lederen av Unge Høyre. I Aftenposten anklages han blant annet for å ha skjenket en 16-årig jente full, før hun seinere ble overlatt i hans varetekt for at han skulle passe på henne.

Deretter skal han ha hatt seksuell omgang med henne. Den unge kvinnen forteller til Aftenposten at hun var så beruset at hun verken klarte å si ja eller nei, at hun har forsøkt å fortrenge hendelsen og at «det gjør veldig vondt å snakke om den igjen».

Jeg skal ikke her diskutere om bevisene og faktum i saken holder til en domfellelse for voldtekt, og den tidligere lederen har seinere bestridet Aftenpostens beskrivelse av saken.

Istedenfor vil jeg ta opp et annet tema: Spenningen mellom hensynet til enkeltindividet og samfunnsvernet når offeret i en overgrepssak ikke selv ønsker å gå gjennom en rettsprosess.

Debatten i offentligheten, med unntak av den fornærmedes bistandsadvokat, har i all hovedsak omhandlet det problematiske i at en etterforskning ikke finner sted, og at det var positivt at statsadvokaten beordret undersøkelser. Å straffeforfølge en mulig voldtekt er ikke først og fremst opp til fornærmede, men omhandler statens interesse i at andre ikke utsettes for det samme og at gjerningspersonen ikke gjentar handlingene i framtida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jurist Anine Kierulf beskrev det i Aftenposten 23. januar som at politiet «har etterforskningsplikt på vegne av alle. Dette er forhold som ikke bare blir ansett å angå en overgriper og et offer, det er noe samfunnet har interesse i», og at «avgjørende» vekt derfor ikke kan legges på kvinnens ønske.

Etter min mening tar ikke denne argumentasjonen i tilstrekkelig grad hensyn til hvilket etisk dilemma en slik tilnærming kan innebære. Vi kommer ikke unna at selv om det er i vår interesse å straffeforfølge potensielle voldtektssaker, så begår vi kanskje selv et overgrep mot et uskyldig menneske gjennom å tvinge henne gjennom en offentlig rettssak mot hennes vilje.

Å etterforske og eventuelt ta ut tiltale i denne saken innebærer at en kvinne som etter beste evne har lagt en traumatisk opplevelse bak seg, blir nødt til å gå gjennom avhør, at saken eksponeres, og at hun utsettes for en muligens langvarig og retraumatiserende krysseksaminering i retten, der alt fra hennes tidligere seksualliv til personlige karakter settes under lupen.

Det hjelper heller ikke at norske rettssaler fremdeles tillegger kvinners flørting, seksualliv eller sårbarhet avgjørende betydning for både skyldspørsmål og straffutmåling. Kvinners seksualliv sees på som en provokasjon, på samme måte som å egge til slåsskamp i voldssaker.

At voldtektsofre fortviler, oppfatter det som at de selv har begått en forbrytelse og føler på selvhat, er i en slik situasjon ikke overraskende.

Som moderne eksempler på «hun ba om det»-tankegang, kan nevnes høyesterettsdommen i Rt. 2014 s. 459, der saken ble ansett som «langt mindre grov» fordi offeret og hennes samboer «aksepterte» at tiltalte fikk være med dem inn på soverommet mot slutten av en fest, og at offeret hadde utført oralsex på tiltalte fordi hun syntes synd på ham.

Som retten formulerte det: «Til tross for at det måtte være nærliggende å tro at tiltalte ikke var tilfredsstilt, fikk han ligge sammen med dem i senga da de la seg til å sove».

Underforstått er det offerets ansvar å selv passe på å iverksette tiltak for å verne seg mot farlig seksualitet. Siden tiltalte ble trodd på at han ikke forsto at hun sov når han voldtok (selv etter at han først hadde blitt avvist seksuelt to ganger av en søvnig kvinne), unngikk Høyesterett minimumsstraffen og idømte utelukkende samfunnsstraff og en betinget dom.

Riksadvokatens Voldtektsutvalgs rapport fra 2007 om holdninger blant juryer, kan i grunnen bare oppsummeres med sitater:

«Pene piker gjør ikke sånt».

«En ordentlig jente blir ikke igjen slik».

«Den tøtta der visste hva hun gikk til».

Å møte kritikk og foraktfulle holdninger fra samfunnet, er en sikker oppskrift på at voldtektsofres mentale helse forhindres i helbredelse.

En rettssak innebærer å bli grillet: Å bli spurt om hun gjorde motstand, hvorfor hun ikke gjorde det, anklaget for å lyve, hvorfor hun lot seg skjenke, hvorfor hun ikke forlot situasjonen, og bli vurdert til at hun ikke var bevisstløs nok og derfor ikke er verdig tittelen voldtektsoffer fordi hun selv hadde ansvaret for å gjøre mer motstand.

Saken kan også forfølge henne videre, selv om hun ikke identifiseres direkte i media.

Mange som jobber med feltet ville ikke anmeldt en voldtekt selv, og fraråder tidvis andre fra å anmelde. Belastningen er for stor. Dette gjelder ofre som frivillig anmelder. Men her snakker vi om å sette samfunnets godkjentstempel på at et voldtektsoffers psyke og verdighet er noe som kan utnyttes for fellesnytten – under ufrivillighet. Det er naivt hvis vi tror at dette ikke i verste fall kan bety en varig ødelagt mental helse.

At voldtektsofre ikke anmelder er ikke uten grunn, og i saken fra Unge Høyre dreier det seg tilsynelatende om et offer som har fortrengt traumer. Å framtvinge disse minnene gjennom en rettsprosess, er ikke alltid noe som kan forsvares så enkelt med at det gagner samfunnet.

Spesielt problematisk er dette dilemmaet i overgrepssaker. Nettopp manglende tillit til andre, og det å ha fått sin kropp og helse invadert uten respekt for manglende samtykke, er spesielt til stede blant overgrepsofre.

Spørsmålet er om hensynet til individets ukrenkelighet og framtidige ofres rettssikkerhet kan forenes. Det er det neppe noe godt svar på, utover å undersøke hvordan ofre for overgrep retraumatiseres i rettssaker, og hvorfor de i så stor grad føler på skam og klandrer seg selv for andres handlinger.

Imidlertid er det ikke noen god idé å overse temaet, aller minst for feminister som oppfordrer til å alltid anmelde overgrep, fordi det nærmest er en plikt overfor framtidige ofre. At noen går videre uten å utsette seg for ytterligere skade, kan også være en måte å gjenerobre kontrollen over eget liv og beskytte sin egen helse på.