I forbindelse med debatten om seksuell trakassering og overgrep, har det kommet fram en rekke varslingssaker i Høyre, blant annet mot den tidligere lederen av Unge Høyre. I Aftenposten anklages han blant annet for å ha skjenket en 16-årig jente full, før hun seinere ble overlatt i hans varetekt for at han skulle passe på henne.

Deretter skal han ha hatt seksuell omgang med henne. Den unge kvinnen forteller til Aftenposten at hun var så beruset at hun verken klarte å si ja eller nei, at hun har forsøkt å fortrenge hendelsen og at «det gjør veldig vondt å snakke om den igjen».

Jeg skal ikke her diskutere om bevisene og faktum i saken holder til en domfellelse for voldtekt, og den tidligere lederen har seinere bestridet Aftenpostens beskrivelse av saken.

Istedenfor vil jeg ta opp et annet tema: Spenningen mellom hensynet til enkeltindividet og samfunnsvernet når offeret i en overgrepssak ikke selv ønsker å gå gjennom en rettsprosess.

Debatten i offentligheten, med unntak av den fornærmedes bistandsadvokat, har i all hovedsak omhandlet det problematiske i at en etterforskning ikke finner sted, og at det var positivt at statsadvokaten beordret undersøkelser. Å straffeforfølge en mulig voldtekt er ikke først og fremst opp til fornærmede, men omhandler statens interesse i at andre ikke utsettes for det samme og at gjerningspersonen ikke gjentar handlingene i framtida.