Et ulveliv

Målet for rovviltforvaltningen på lang sikt bør være å gjenopprette rovdyrenes uavhengige levedyktighet.

DYR UNDER PRESS: «Vårt samfunns behandling av ulven er ett av de fremste, og samtidig mest omstridte, eksemplene på dyr under press», skriver artikkelforfatteren. Foto: Ole C. H. Thomassen
DYR UNDER PRESS: «Vårt samfunns behandling av ulven er ett av de fremste, og samtidig mest omstridte, eksemplene på dyr under press», skriver artikkelforfatteren. Foto: Ole C. H. ThomassenVis mer
Debattinnlegg

I går gikk Dyreetikkonferansen av stabelen i Oslo med temaet «Dyrs natur under press: Hvordan vi former dyr i vårt bilde». Vårt samfunns behandling av ulven er ett av de fremste, og samtidig mest omstridte, eksemplene på dyr under press.

Mens ulvens eksistensrett er omstridt, er det som sosiologen Ketil Skogen påpeker, bred enighet mellom ulvemotstandere og tilhengere om at ulven må behandles som et vilt dyr. Flere av forvaltningens metoder, som merking med GPS-halsbånd og bruk av en kunstig avgrenset ulvesone, står imidlertid i strid med vår felles forestilling om ulven som et dyr som må få lov til å være vilt.

Det offisielle Norge vet ulven naturligvis lite eller ingenting om. Den størrelsen kjenner ulven bare i form av en skikkelse med gevær. Det er få, om noen, andre land i verden som regelmessig dreper så stor andel av sin bestand av ulv i ulvevernets navn - nærmere bestemt i den hensikt å framforhandle godvilje blant rovdyrmotstandere - som Norge.Offisielt har Norge én ulvesone, men i praksis er Norge grovt sett delt i tre geografiske områder når det gjelder hvordan ulven skal møtes. Innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv er hovedregelen at nærvær av ulv skal tolereres, iblant også beskyttes.

Utenfor dette forvaltningsområdet skal ulv titt og ofte beskytes, i og med at det er lav terskel for å drepe ulv i beiteområder for sau og reinsdyr.

Norsk ulveforvaltning befinner seg således i spennet mellom dyrebeskytelsen og Dyrebeskyttelsen. Men det er en forskjell på ikke-ulvesonen sør i landet og ikke-ulvesonen i Nord-Norge, som utgjør en del av det nord-nordiske reindriftsbeltet. Her tolereres ulvens tilstedeværelse i enda mindre grad.Det er dette området ulven må lykkes i å vandre gjennom dersom den skal nå ned til den sørskandinaviske bestanden fra den finsk - russiske grensen. Oddsen er dermed dårlig for ferske gener som kan motvirke tendenser til innavl.

Etter min mening bør målet for rovviltforvaltningen på lang sikt være å gjenopprette rovdyrenes uavhengige levedyktighet. Et slikt mål står i motsetning til den avhengighetspregede levedyktigheten som kan assosieres med vedvarende forvaltning. Det langsiktige målet til rovviltforvaltningen bør med andre ord være å gjøre seg selv overflødig.Et første steg kan for ulvens del være å innføre en ny politisk målsetting: Nemlig at den antropogene (menneske-forårsakede) delen av ulvens dødelighet bør minimeres, og i hvert fall reduseres.

Det burde i det minste være mulig å enes om at det er et mål at mindre enn halvparten av alle viltlevende ulver skal dø som en direkte følge av menneskelige handlinger. Selv det vil kreve en betydelig kraftinnsats, gitt at bare én av fem ulver i dag dør en naturlig død.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.